Som førstegangsmamma hadde jeg klare meninger i hodet om hvordan jeg skulle bli som mamma og ikke minst hvordan barna skulle bli som resultat av dette.

Å gjøre seg opp en mening og sette retningslinjer for noe jeg overhode ikke har prøvd før, det sier seg vel selv at ikke er sukess.

Bestillingen som jeg la inn på sovebaby ble tydeligvis ikke registrert, og den rolige mamman med stålkontroll ble istede en små (til tider stor) stressa førstegangsmamma proppet full med depresjon og lite selvtillit.

Soving i egen seng eller generelt soving i det heletatt kunne jeg se langt etter, jeg pådro meg både senebettenelse og kink i ryggen pga byssing, bæring og rugging.

Ikke la meg selv forfalle hadde jeg glemt i det jeg forlot barsel i pysbukse og hestehale uten sminke.

Jeg skulle leve livet slik som det var, denne ungen skulle bare være med.
Resultat: jeg låste meg inne med puppen ute, så og kjente og knapt friskluft de fire første månendene.
Som en bjørn gikk jeg i hi, og første gang jeg tittet ut var 17. mai.

Tiden gikk, jeg vokste som mamma og barnet vokste også.
Vesla ble større for hver dag som gikk.

Og vi gikk inn i fasen hvor jeg hadde enda klarere meninger om hvordan det hele skulle bli.
Sitte stille ved bordet, ikke få egen mat men følge famliens meny, legge seg uten trøbbel, være takknemlig, høflig, rydde etter seg, være selvstendig, følge reglene, ja listen var igrunnen uendelig.

Jeg glemte noe viktig midt oppi det hele når jeg gjorde listen klar i hodet.

Hvem som faktisk kom ut av meg.

Jeg ante det jo ikke i det listen ble laget, for hva visste jeg om hun skulle lide av nattskrekk, være usedvanlig sjenert, kresen, sta, utforskende typen eller mer den stille og rolige?

Jeg visste jeg, hvordan mine regler skulle følges og fullføres.
Dette skulle ikke bli noe problem…

Dersom bare alle var som meg.

Listen fikk seg en trøkk,

Og nå som trebarnsmamma, og fjerdemann i magen.

Vel, la oss si at den er modererert.

Men det viktigste av alt, den er tilpasset.

Ikke bare er den tilpasset hvordan jeg er som mamma og han er som pappa og hvordan vi sammen er som foreldre. Men og tilpasset etter barna som så tydelig som det kan bli er tre HELT forskjellige individer.

I tillegg, er de tilpasset oss som familie.

Velg dine kamper med omhu sa en klok dame til meg en gang..
og denne har jeg med meg…

Og ofte tar jeg meg selv i å kjempe kamper som til syvende og sist er bortkastet energi.

“Nei Markus, hvor er gaffelen din egentlig?”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt setningen, men at gutten som har problemer med hånd koordinasjonen og med en matglede uten like kan få problemer med å kontrolere ivrigheten sin når det foran han står en stor tallerken med kylling og pastasalat med alskens godheter kan jeg skjønne.

Er det så farlig da?

Får han spise med fingrene, beholder vi matro, han får i seg mat, og jeg slipper å gjenta samme setning 1000 ganger under samme måltid. For både han og jeg vet godt, at han vil gi opp gaffelen gjentatte ganger iløpet av måltidet.

Mens vi er inne på mat, eldsta har vært et eget prosjekt.
Tydelig slitt med nye smaker og konsistenser.

Og noe går rett og slett ikke ned, typiske barnefavoritter som pasta, pølse og pizza er så lang fra hennes favoritter. Og vet du hva? Jeg lager egen mat til henne på disse rettene.

Er det så farlig da?

Brødskive med kokt egg, havregrøt eller andre enkle retter får hun servert mens vi andre spiser samme rett. Nye retter derimot, må hun smake, og det flere ganger.

Minsta har hatt sine utfordringer etter hun bestemte seg for å komme til denne verden i full fart i begynnelsen av 2012. Noe som har gjort at hun har hengt etter.

Hun er tre år, nekter å sove i juniorseng.

Er det så farlig da?

De minste står opp seks og ser en time på barnetv før vi får stått opp.

Er det så farlig da?
Vi får en time mer søvn og blir en mer happy mamma og pappa.

Vi arver på kryss og tvers av barna, mellom jente og gutt.

Er det så farlig da?
Så lenge barna er fornøyd med det de har?

Innimellom dropper vi middagen fordi ingen av oss har lyst på.

Er det så farlig da?
Når det skjer en sjelden gang?

Innimellom lar jeg kjøkkenbenken se sånn ut når jeg legger meg.

Er det så farlig da?
Rotet løper ingen steder og jeg har mer tid i morgen…

Noen ganger bruker jeg ipad eller telefon for å kjøpe meg egentid.

Er det så farlig da?
Når resultatet blir en hyggeligere stund både for meg og de små?

Mange av de små tingene er kanskje ikke like enkelt å felle på for deg?
Kanskje noen av de er hårreisende?

Så la de være viktige for deg, kanskje du dropper kampen på andre steder enn oss?

Barn trenger trygge rammer og regler, de trenger rutine i hverdagen.
Men de trenger også harmoni, en rolig mamma og pappa.

Skulle jeg ha kjempet alle kampene jeg hadde klar i hodet, hadde jeg ikke gjort stort annet enn å si ifra.

Hvilke kamper er viktige for deg og hvilke har du bestemt deg for å legge til side?