Jeg hadde egentlig planer om å ikke skrive noen oppfølger på innlegget jeg dristet meg til å poste i går.
Etter å ha hatt det liggende på kladd i et lite døgn måtte jeg bare få det ut og engasjementet har ikke latt seg vente på.
Både mødre og fedre har kommentert.
De fleste enige, og det er ekstra FANTASTISK å se at pappaer ser seg lei av disse komplimentene som er knyttet til oppgaver som er en selvfølge at de gjør,nettfopp fordi de hører til rollen.
Men så har de dukket opp, jevnt og trutt innimellom de som på mange måter ser seg uenig.
La meg gi deg et eksempel (har fått lov å sitere henne)
“jeg må bare få si at i dette innlegget tror jeg ikke du vet hva du snakker om, eller rettere sagt; jeg tror ikke du vet hvor heldig du er. Jeg selv synes mannen din er fantastisk flink utifra hva jeg har sett. Sammenlignet med min.
Skal jeg være helt ærlig, føler jeg meg alene med mine to barn.
Jeg må spørre han om han kan hjelpe meg, og dermed så må jeg og si at han hjelper meg med barna.
Om jeg ikke ber om hjelp, sitter han der bare.
Om jeg ber om å få handle alene, må han vite hvor lang tid jeg bruker så han vet hvor lenge han har ansvar for barna, eller hans ord, sitter barnevakt.
Så jo, din mann er flink. Fantastisk flink er han.”
Dette er så absolutt ikke den eneste kommentaren jeg har fått med denne tematikken, en forelder som føler seg alene i rollen til tross for at man både har laget barna sammen, og bor under samme tak.
Og det er klart, jeg er usannsynlig takknemlig for å ha en mann som ser at han er like viktig.
At det på mange måter har falt han naturlig på samme vis som meg.
MEN, selv om det finnes elendige (?) fedre som ikke gjør jobben sin der ute, så gjør det jo ikke min mann flink?
Altså, det er jo ikke basert på andres innsats vi skal bedømme om man er flink eller ikke?
Og tro det eller ei, men i følge innboksen min, er det ikke bare mødre som sliter med fedre som ikke tar eierskap i rollen sin, det finnes også mødre. Utfordringen er tilstede, begge veier.
Jeg tar meg selv i å spørre, om dette kanskje er vår egen skyld, på sett og vis.
Og har vært usikker på om jeg skal tørre å si det høyt, men la meg prøve å forklare.
Altså, man kan ikke forandre et annet menneske, man må heller lære seg å godta at det er slik man er. Alle er forskjellige,
men alle kan kommunisere sammen?
Og om man ikke får det til alene, å kommunisere altså, kan man få hjelp. Det finnes hjelp.
Helt sant. Bare man tørr og vil oppsøke, for den kommer ikke løpende til deg.
Det er kanskje skrekkelig lett for meg å si tenker du, men da vil jeg du skal vite at et slik samarbeid som jeg om min mann har, det kommer ikke av seg selv, og det tror jeg at de aller aller fleste som har et lignede teamwork kan skrive under på.
Jepp jeg gav meg selv og den fine mannen min en klapp på skuldra her, for
det krever kommunikasjon, det krever respekt, det krever selvinnsikt.
Det krever at man ser at livet forandrer seg, enten man vil eller ei når man får barn.
Fordi man får et nytt ansvar, og det ansvaret er ikke til å slippe unna.
Og tar man det, får man også en fantastisk betaling i gjengjeld.
Og det er klart, om man ikke “har det i seg” krever det at noen gjør en klar over det.
At noen gjør en bevist på at det finnes mer å ta tak i. Men hvordan gjøre dette uten at det blir kritikk?
Jeg har snakket med mange mødre og noen fedre om dette det siste døgnet. Jeg kan likevel ikke konkludere med at problemet er tyngst på den ene siden, for om man ser på de som følger meg, er hele 95% damer, og dermed også et sterkt flertall mødre.
Men jeg både ser og hører at utfordringen ligger uansett ikke bare på en side.
Ofte innrømmer også mødrene selv, at de sliter eller har slitt med å slippe pappa til.
At de har vært for egoistiske, og ikke minst skeptiske til å slippe pappa til.
Fordi alt ble ikke gjort slik de ville gjort.
Og tilslutt ble de komfortable med å ta hele rollen selv, stede for å dele.
Men så går luften av barselboblen ut, man er sliten og lei og lengter etter to armer fri og en dusj uten tilskuer i vippestol.
Også sitter man der, og forventer at den andre parten skal trå til, uten noen form for advarsel, forklaring eller rett og slett kommunikasjon. Og fokuset blir på alt man ikke gjør og alt man gjør feil.
Det er klart det er vanskelig å ta imot det budskapet uten å sette klørne ute?
Godt lagarbeid, godt teamwork krever mye innsats, men aller mest at man faktisk snakker sammen.
ingen av partene er synske, ingen kan vite uten å bli fortalt, ingen kan forstå uten å bli forklart.
Og det er her, kanskje jeg tror den vonde rota ligger hos mange?
Kanskje ble den nye hverdagen for mye å ta innover seg?
Kanskje fikk man ikke den plassen man ønsket seg?
Kanskje forstår man ikke hvor det er naturlig å ta sin del?
Kanskje synes man det er helt topp å ikke slippe til, og dermed slippe unna?
Jeg forstår at det ikke er alle som kan spille på lag, og at det for noen kommer enklere enn andre.
Men jeg har troa på de fleste. Evig optimist og tror alt er mulig om man bare bestemmer seg.
Naiv vil du kanskje kalle meg, men en ting må du være enig med meg i, det hjelper sjeldent å gi opp.
Så hva prøver jeg å si?
Jeg forstår at vi er heldige som har oppnådd et godt teamwork, og at vi begge to er interessert å få til dette sammen har selvfølgelig gjort jobben enklere enn i par der hvor den andre parten må forklares og kanskje til og med overbevises.
Men om man sitter i klypa, kanskje et fokusskifte er løsning?
Istede for å irritere seg over hva som ikke er godt nok, heller lete etter løsninger.
Istede for å kritisere, og klage, kanskje man må forklare?
For med teamwork i et foreldreskap blir det meste mye enklere å håndtere.
Man blir to, ikke en, man får fire hender ikke to, men får en å sparre med, en å jobbe med,
Og om man virkelig nailer det, jobber man også mot felles mål.
Og det ER verdt å kjempe for.
Amen👏👏👏👏👏👏 😊👍
Kommunikasjon er det viktigste verktøyet vi har..
De damene som må be mannfolka å hjelpe til, og som mener de er barnevakt for sine egne barn har faktisk valgt feil menn å få barn med. Ville ikke kalt de menn engang.
Trur faktisk det ofte e mødre som ikke slipp pappa til ja 😅 iallefall utifra ka min mann førtell om sine kompissa virka det som om nån aldri “får” vær aleina med ungan sine, og får kritikk om dæm gjør ting annerledes enn mammaen gjør, å da e det klart dæm trekk seg tilbake 🤷🏼♀️ her har vi delt 50/50 så godt det har latt seg gjør helt fra starten. Det va jo såklart e som amma, sånn e det jo bære, men pappaen laga mat til meg, rapa babyen, skifta sin andel bleia og vel så det, og selv om e gjor mest de første månedan har han tatt igjen med rente siden den gang, når babyen vart større og mindre avhengig av meg, og det e veldig deilig å vita at vi e akkurat like bra og at det ikke e farlig å levn far og barn heime aleina nån daga ☺️ men trur mødre generelt må bli flinkar tell å la pappa få ta del helt fra starten så dæm kan bli trygg i Papparollen helt fra starten, førr det e værdt gull og diamanta 😍 det e like overveldende å bli pappa som å bli mamma, men det e veldig mye fokus på mor, rett og slett
Hvis man ikke vil være en del av løsningen så er man en del av problemet 😉
Jeg ser på det som den største selvfølgen at begge foreldre skal være like involvert og engasjert i barna sine! Jeg og mannen min har snakket veldig mye om dette FØR vi valgte å få barn, ergo vi var helt på samme side når det gjaldt ansvarsfordeling. Pappa kan gjøre ALT en mamma kan! Det er kun viljen som står i veien.
Holdninger om at pappa er barnevakt og “hjelper til” kommer fra gammelt av. Helt hinsides at det fortsatt er slik omkring i 2020. Jeg blir ordentlig lei meg og frustrert!
Har tre barn med eksen jeg følte meg som alene mamma og måtte rett og slett be på mine knær for og få noe hjelp av han og det var minimalt med hjelp da også for han var det viktigst at han fikk sin natte søvn og opprettholdt kontakt med sine venner og hobier så jeg ble mye isolert og hadde ikke overskudd 🥺 fant mannen i mitt liv og vi fikk 3 barn sammen jeg har mere overskudd nå med 6 barn og en mann som tar del i hus arbeid, matlaging, bleieskift, og foreldre rollen ikke bare for sinne 3 men for alle 6 barna i huset selv om 10 år “som alene mor ” har satt sine spor som gjør til at jeg ofte ikke spør om hjelp eller bare gjør alt selv, har jeg også en man nå som kommanderer meg ut av huset og lager mat forteller meg at jeg skal gå i senga og slappe av hjelper de eldste ungene med lekser skifter bleie på de 3 minste uten at jeg trenger og åpne munnen og føle jeg maser. så jo det finnes de som ikke er interessert i å ta del i foreldre rollen.