Maaaaat, maaaaat, nåååå e maaaaat…
To åringen står å klasker håndflaten i nederste nivå på tripp trappstolen.
Maaaaat.

Nei lille venn, mamma stekt et par stykker foreløpig, det er mange igjen…
Så fort hun hører det klirrer i kasseroller så står hun der.
Hun har en radar uten dimensjoner…. uansett hvor dypt hun er inne i noe hører hun
lyden og er på plass tvert.
Maaaaat.
Mamma, hva er det til middag mamma?
Treåringen er på plass, han kommer med krakken, klar for å ta en titt opp i gryta.
I dag er det panneka
-Det like jeg itte…
Standar svar… selv om han spiser som en hest nesten uansett hva det er på tallerken.
Han grynter på nesa i det han har klatret opp på krakken og får se pannenkaken i panna.
Er det varmt?
Ja det er varmt, väldig varmt… uff uff sier jeg og rister på hode.
Er det ? Han lurer fælt
Ja sier jeg, veeeldig varmt.
Og hva gjør han? Jo han tar på panna.
Jeg får berget fingrene etter et sekund på varmen.
Auuuuu roper han selvfølgelig.
Fram med kald klut og setter han på en stol.
Bordet dekkes, etter meg føler 10 små fingre langs bordkanten.
Maaaaat, maaaaat…diiiikkkeee diiikkke.
Løfter a opp, skal sette a i stolen sin, men der sitter det jammen en annen:

 
Ut med han, oppi med Matilde.. og oppgitt blir hun når hun får se maten enda ikke har kommet på bordet.
Tårene triller og gråten er stor.
Det kommer snart, det kommer snart Matilde.
Der kommer endelig pappan i hus og.. ut ifra toalettet..
Jeg er HELT sikker på at den toaletturen er nøye kalkulert og timet, selv om han nekter iherdig.
For når kasserollene kommer på bordet, kommer han og.
Nå er det maaaat,
Jeg vil ikke haaaaa, roper sju åringen.
Jo kom igjen nå, det er jo pannekaker, det liker du jo så godt.
okeeei da, så kommer hun tuslende.
Markus begynner å gråte,
Jeg vil ha grøøøøøønn..
Det er feil kopp, vanedyret vårt har fått feil kopp.
Katastrofe.
Grønn kopp kommer på bordet, gråten stilner.
Maaaaat maaaat maaaat maaaat, Matildes Maaaaat har gått i ett i bakgrunnen.
Vips så blir den stille.
Hun har fått mat.
Alle har fått mat, det er stille.
Iallfall i fem minutter senker roen seg.
Ofte er det mye baluba og styr før (og etter) mat, men alikevell, så er det kanskje en av de koseligste stundene vi har sammen som familie, rundt bordet alle sammen. Samme hva vi spiser egentlig, men vi sitter, og alle har tid, tid til hverandre.
Vår største vet å benytte seg godt av det, og snakker som regel både på inn og ut pust, med maten full av munn.. hun har mye å fortelle og raportere om når vi endelig sitter der til rådighet alle sammen.
Markus, familiens klovn benytter som regel sjansen til å gi oss alle en god latter eller fem..

Og vi alle får oss en god latter når vi gløtter bort på lillesøster som ser slik ut:

 
Er der noe jeg ønsker, så er det å ta vare på felles måltid. Et hyggelig måltid iløpet av dagen. En ting er nå, hvor vi ikke har så mye valg, vi må spise sammen, fordi de minste trenger vår hjelp for å få i seg det de trenger, men når de blir større..og flyr overalt og er opptatt med sine tin..så kan måltid være den tiden vi har sammen, hvor vi kan oppdatere hverandre og unne hverandre tid. Klarer vi å fikse felles måltid i dette småbarnskaoset, bør vi jammen klare det når de blir større og 
 
Er dere flinke til å spise sammen?