Det er en liten time siden jeg la han i sengen.
Han var trøtt og jeg var sliten.
Veldig sliten.
Det var nesten så jeg sovnet der inne
Men han holder fortsatt koken.
Det skravles og sutres om hverandre.
Så blir det stille, før han skravler litt igjen.
Stille litt til så blir det en annen låt.
Mer sutring nå enn gråt.
Hvorfor kan du ikke bare sove?
Jeg sjonglerer brødskiver med leverpostei og melkeglass.
Flere små trøtte kropper skal i seng.
Han gråter i bakgrunnen.
Jeg setter de andre små i trygg avstand rundt et bord.
Sitt her så skal jeg se til veslemann.
Han hører jeg kommer opp trappen, jeg merker gråter tar pauser før jeg tar i døren.
I det jeg trår inn blir han helt stille.
Han spreller og puster raskt i det jeg titter over,
lille venn kan du ikke bare sove, tenker jeg.
Jeg løfter han opp.
Han klamrer seg fast og legger sitt trøtte hode på min slitne skulder.
Jeg hører de andre le ifra stuen, over leverpostei og melkeglass.
og en liten pust som sakte finner roen ved mitt øre.
Hånden med fast grep blir slappere, hode på min slitne skulder blir tyngre.
Jeg blir stående, en sovende kropp i armene er ikke ofte jeg har nå.
Jeg blir stående, for å nyte.
Pusten, tyngden, nærheten, roen.
Kroppen, hode og skulderen min er fortsatt sliten.
Veldig sliten
Men hjerte, er uendelig takknemlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå