Skål da folkens!
Klokken er bikket midnatt, festen er så vidt i gang.
Men som fornuftige småbarnsforeldre legger vi oss tidlig, jeg og mannen… det kommer en dag i morgen også, og den kommer som regel før vi aner det.
Det er mørkt og svalt der vi står stille og kler av oss… sier natta utpå gangen med et nattanuss før vi lister oss så stille som vi kan inn til tre sovende søte små.
Jeg har vært litt spent på denne natten, det må jeg innrømme.
Vår første tur med tre litt større barn. I fjor var jo minsta bare babyen… og med på lasset bare.
Nå er hun «stor» hun også, og krever sin plass og sine rutiner.
Jeg sniker meg under dyna…strekker ut hånden og når så vidt hånda til mannen som ligger på madrassen på gulvet med mellomste… klemmer den litt, sier god natt med en ekstra klapp på hånda.
Største deler jeg madrass med, hun ble pjusk iløpet av feiringen og ville sove i senga til mamma… hun har varmet opp sengen godt…
jammen var det godt å legge seg nå.
Minsta grynter godt i fotenden til gutta, hun snorker jammen høyt til å være så lita…
Mannen grynter og…jøss han har sovnet allerede, heldigvis ser det ut til de små har arvet sovehjertet hans.
Jeg blir liggende, stille…stryke litt på den frøkena som ligger ved siden av meg… høre på lydene den sovende familien min lager..
For en herlig følelse… jeg er omringet av de menneskene jeg er aller mest glad i… og alle er trygge og varme under dyna. Alle sover fredfult og godt.
Oppe hører jeg festen fortsette, de er visst så vidt i gang. Latter og skåling i glass…
De har det fint.
Men ingen har det så godt som meg akkurat nå…
Det triller noen stille tårer nedover kinnet mens størsta turner rundt i senga og ender opp med en arm over meg.
Jammen er jeg heldig, som får sove i et rom fylt av kjærlighet.