Det er kanskje det jeg får aller mest spørsmål om akkurat nå.
Hvordan fikk dere Oda til å sove, hva gjorde dere, hvordan og hvorfor.
jeg har strittet imot lenge, jeg har rett og slett ikke turt å skrive om det skal jeg være ærlig.
Ikke fordi det vi gjør er drastisk men fordi det finnes så utallige meninger rundt søvn og barn.
Så om du sitter der, trøtt og utslitt.
Oppgitt og tynnslitt og desperat etter råd.
Mitt råd er å følge mammahjertet og fornuften.
For all del, les våre erfaringer, kanskje har jeg et tips som kan hjelpe dere.
Men det aller viktigste er å gjøre det som føles riktig for deg og dine.
Jeg skal være ærlig å si at jeg følte vi hadde stålkontroll når det kom til søvn.
Dersom andre foreldre fortvilet klaget over mini som nekta å sove, som våknet hyppig eller sov urolig må jeg glatt innrømme at jeg i
mitt stille sinn tenkte at det hele handlet om rutiner.
For var det noe vi hadde så var det gode soverutiner, det jeg derimot ikke visste var at søvn, og god søvn også er en real dose flaks.
For sannheten er at søvn må læres.
Og noen lærer lett, andre har vansker for å lære.
Det gjelder også søvn.
Det måtte altså fem barn til.
Før jeg fikk meg et realt slag i ansiktet.
Så kjære du, som er så trøtt at kroppen værker, som har en liten kropp som ikke finner natteroen og gir deg grå hår.
Vit at dette er ikke din feil.
Men, det betyr ikke at det ikke er noe du kan gjøre.
For der håp, det er lys i tunellen.
Jeg lover.
Oda er vårt femte barn. Vårt lille utheva punktum.
Hun er blid som dagen er lang, tolerere det meste, helt til hun skal sove.
Hun sover lett, kort og lite.
Ingen smokk, ingen flaske (før nå).
Hun brukte brystet som sovemedisin og falt rett som det var ut av søvnen og måtte ha hjelp for å finne den igjen.
Jeg var heldig om vi rundet 3 timer søvn om natta.

Jeg var så sliten, så lav på selvtillit og frustrert.
En veldig dårlig grunnmur når man har planer om å bekjempe våkenmonsteret og oppnå søvn.
Jeg måtte svelge et par hårete kameler, og ikke minst overbevise meg selv om at jeg hadde tatt feil
i alle de årene jeg var stålsikker på at søvn var alt annet enn flaks.
Søvn er FLAKS.
Så der stod jeg da, med femte barn på armen som jeg ikke fikk til å sove.
Hverken natt eller dag.
Så kom det en dag hvor jeg aller mest følte for å kaste henne i veggen når natten kom.
Jeg MÅTTE sove.
Og det burde hun også.
Jeg fikk mange gode tips, noen jeg følte passet oss andre ikke.
Jeg måtte presse mammahjertet ørlitt også.
For det eneste jeg var helt sikker på, var at det vi gjorde nå ikke fungerte.
Oda er i dag straks 10 mnd.
Vi tok opp kampen når hun var rundt 8 måneder.
Steg en for oss var å skille oss ad.
Vi samsov og det fungerte tydeligvis ikke for oss.
Jeg flyttet henne ut av rommet, med seg hadde hun sengetøyet vi hadde delt så det fulgte med litt kjent lukt.
Hun var vant med å bli ammet i søvn.
Det fortsatte vi med de første nettene.
Faktisk allerede første natt merket vi bedring.
Ikke voldsomt, men vi gikk ifra 10 oppvåkninger til kanskje 6.
Så snuste vi til og med på 4.
Hun lå i vår elskede Chicco next2 me som vi har handlet hos mimmis.
Seng som kan stå slik under bildet, eller så kan den åpne siden enkelt zippes opp og den kan stå individuelt.

Den kan rugges lett. Så etterhvert begynte jeg å legge henne i sengen halvdøsen etter første amming for så å rugge henne i søvn.
Det resulterte til at vi kunne rugge henne i søvn de første oppvåkningene også.
Hele veien brukte vi Myhummy bamsen, testet en annen lyd (den har 5) og oppdaget en bedring der også.

Nå strakk søvnen seg lengre og lengre for hver uke.
Vi hadde små perioder med tilbakefall men om man så hele bildet gikk det riktig veien.
Når vi var nede i 3-4 oppvåkninger begynte vi å øve på å sovne selv.
Hvordan øver man på det?
Vell vi gjorde slik at vi fortsatte å amme i halvmørket, men nå sittende slik at hun ikke sovnet like lett.
Og istede for å lirke henne over når hun sovnet, løftet jeg henne opp for en rap og slik at hun våknet til.
Så la jeg henne i sengen.
Lot henne ligge alene til hun begynte å gråte, gikk da med en gang inn og rugget til hun døset, stoppet, gikk ut.
Gikk inn om hun begynte å gråte for å rugge igjen.
Ofte var det lurt å la pappa ta ruggerollen, da roet hun seg raskere.
Og slik drev vi på da.
Jeg bestemte meg for at når klokken var 04 er det greit å komme over i vår seng.
Så om hun gråt ved de tider hentet jeg henne over i vår seng og vi slumret sammen.
Vi bestemte oss for at det holdt å øve en gang hver natt med å finne søvnen selv.
Så vi var ganske raske med å hjelpe henne med å finne søvnen om hun våknet etter å ha sovet litt.
Så skjedde det plutselig.

En kveld etter at vi ammet, jeg tok henne opp for en rap og la henne våken i sengen.
Oh jammen, ble det stille.
Jeg måtte ikke inn å rugge igjen.
og det var ifra den kvelden ting virkelig løsnet.
Hun hadde knukket “finne søvnen selv” koden.
Da ble det lengre soveøkter og færre oppvåkninger.
Vi flyttet henne over i sprinkelseng (men har ruggeklosser på om det er krise)
Og hun legges nå lys våken.
Hun er klar for natten tidlig. Kl 18 tusler vi inn på det mørke rommet.
Hun får nå en flaske med tillegg før hun blir lagt våken i senga.
Hun sovner av seg selv.
Noen ganger er det noen oppvåkninger om kvelden andre ganger ikke.
Og som regel sover hun til 05-06 før hun kommer over i vår seng.
Med andre ord MYE bedre enn det var for 2 mnd siden.
Vi har hele veien tatt det i vårt tempo men tatt med oss tips og råd fra andre rundt oss med erfaring med dårlig nattesøvn.
Om jeg skal gi ett, så er det det jeg innledet med.
Følg hjertet ditt.
Magefølelsen
og fornuften.
Utelukk om det er en medisinsk årsak.
Rådfør deg med helsestasjon.
og om du blir så tynnslitt som meg.
GJØR-NOE-MED-DET.
>
Og du, vit neste gang du sitter i mørket.
Mens verden sover og dere er våkne.
Dere er ikke alene.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg