Det er ikke ofte vi begir oss ut på slike ting, men denne søndagen skulle altså bli fylt med en svært etterlengtet aktivitet fra barna sin side.
Vi skulle på lekeland!
En strålende fin søndag med gnistrende kulde og masse snø tenkte vi var knall for en dag i lekeland.
Jeg mener, er ikke vi en ski-nasjon?
Vi tok feil.
Så fullt at vi nærmest hadde mistet tålmodigheten innen vi fant oss parkeringsplass.
Men inn kom vi oss, og med fire unger som sprang hver sin vei og ei på armen skjønte vi raskt at vi skulle få oss ei aldri så liten treningsøkt.
AKE!
SKLI!
BALL!
Det er nesten flaut å si det, men dette var jomfruturen på lekeland for vår to åring (iallfall etter han har lært å gå)
Sier mye om hvor ofte vi er på slikt. Det var jammen på tide.
Jeg løper etter, nyter synes av en ivrig toåring som helst skal prøve alt på en gang.
Knipser iherdig ned noen øyeblikk imellom løft og hjelp. Det er ikke alltid like lett å være liten i et stort klatrestativ.
jeg innser fort at dette får bli ,jeg får lagre i hjernebarken, her har vi ikke tid til å knipse.
Med kamera (eller telefonen om du vil) i lommen får jeg løftet blikket.
Ikke bare sett på toåringen, men også rundt oss.
Det er neimen ikke rart barna liker dette, full fart og fres.
Masse farger liv og røre.
Og jammen har vi mulighet til å få oss en gratis treningsøkt vi voksne også.
Se på meg mamma, se på meg Pappa!
Store stolte øyne lyser i mot foreldre, mestringsfølelsen bare spruter.
Mamma, pappa så du det??
Mhmmmm
Midt i et ballbasseng sitter den første jeg legger merke til.
Med øynene langt ned på en lysende skjerm.
Ved siden av han sitter en liten gutt med lyse krøller, han kaster to baller i luften samtidig og jammen klarer ikke han å ta de imot også.
Så du??
Mhhmmmm.
Skrollefingeren går, facebook, VG hva nå enn det måtte være har 100 prosent av oppmerksomheten, den lille lyslugga gutten har en tøff konkurrent.
Det tar ikke lang tid før vi støter borti neste scrollesituasjon.
To barn som helt tydelig er søsken sykler. De triller fort, men jammen triller latteren også.
Søstereren leder, bror vil ta igjen, en litt for krapp sving så hun faller og han tar igjen mens hun ligger langflat.
På sidelinjen står mamma,
Hun scroller.
Nå triller ikke latteren lengre ut på banen, men tårene.
Store, dramatiske tårer fra en liten søster med strutteskjørt.
Scrollingen tar slutt.
Pekefingeren kommer opp, og bror som ikke har gjort annet enn å sykle forbi får en real skyllebøtte.
Se hvor du sykler hører jeg hun sier, du må være forsiktig!
Du er størst, du må lære å ta hensyn.
Jeg vet hva hun tror, hva hun gjør i god ånd.
Men sannheten er, hun så jo det ikke.
Jeg blir i grunnen flau på hennes vegne.
Overalt ser jeg scrollesituasjoner. På toppen av sklia, på kanten på trampolinen, midt i ballbingen, i iskøen ja til og med ved inngangen.
Selv om vi ikke var der lange stunden har jeg nok til å fylle minst to hender med situasjoner som både er frustrerende og irriterende, triste
Men aller aller mest ganske så flaue.
Så er vi kanskje den generasjonen som ser barna våre mest, på kanten til å gi de for mye oppmerksomhet mener noen.
Men da undres jeg, har noen generasjoner opplevd en så stor konkurrent som smarttelefonen?
En ting er strikketøy og avis, men lite slår en lysende skjerm med stadig oppdatert informasjon.
Med stadig nyheter så fort vi gir appen et lite røsk nedover.
Klart vi må holde oss oppdatert.
Ingen er perfekt, ikke jeg heller.
For all del, jeg startet jo dagen på lekeland med kameralinsen foran meg selv.
Men innså fort at det ble en linse for mye. Min dokumentering gikk utover tilstedeverelsen til en liten men ivrig gutt som for aller første gang løp rundt på et lekeland. Alle trenger vi en timeout, men er det ikke litt merkelig at det behovet skulle dukke opp midt i en binge med 1000 vis av fargerike baller?
Burde ikke den lyslugga sjarmøren med en gul og blå bal være hakke hyggeligere å se på akkurat da?
Det er ikke lenge siden vi diskuterte om vi var for opptatt av å fange øyeblikkene vi var i, i stede for å nyte nuet.
At vi dro opp mobiltelefonen og filmet og knipset rundt oss, glemte å nyte den virkelige utsikten.
Nå er jeg redd vi er der at vi er for opptatt av å få med oss andres øyeblikk,
så opptatt at vi glemmer å være i våre egne.
Flau på lekeland.
24 kommentarer
Er så utrolig trist å se!! Var selv på lekeland med våre to for en stund siden, og da vi satt oss ned for å spise etter en hektisk økt, sitter en far med en datter ikke langt fra oss. Han sitter kun med blikket ned i mobilen under hele måltidet, mens lillefrøkna sitter ved siden av og småspiser og kikker litt rundt seg og innimellom på far uten å få kontakt. Hun prøver å småprate litt, men gir raskt opp 🙁
Så utrolig Bra skrevet!! Tusen takk for en viktig påminnelse <3
Uff, det er så dumt. Jeg velger selv å heller få for få bilder, nyter å leke med, skravle med og oppleve gleden til poden. ?
Vi valgte svømmehall, og der er det befriende få mobiler å se. ? voksne er enten avslappet eller i lekemodus, på ordentlig opptatt av unga. ?
Takk For at du tar opp et så viktig tema! ❤ dette trenger foreldre tydeligvis en konstant påminnelse om ❤
Tusen takk for påminnelsen ?
Vi var på lekeland i går, og jeg observerte IKKE det her.. nå satt riktig nok jeg og mannen min i kaffeområdet mens barna på 8 og 6 år lekte fritt.. joda ett og annen blikk på mobilen hos de som satt ned på stolene rundt, men nei. Av de som var med ungene å lekte så lekte de..
Er så enig. Vi alle har noe å lære i forhold til dette med mobil og sosialemedier. Her var unger, mann og meg i svømmebassenget i går, og da er det INGEN mulighet til å ta med mobilen. Var så godt å bare ha fokuset på ungene ❤ Var første gangen for oss som familie i svømmebassenget, men ikke den siste..
Bra skrevet Nina som alt ant du skriver. Og veldig viktig. Går litt selv i lekeland med tre av våre minste i en gjeng på fire. De to minste er så små 15 mnd og 2 år og 7 mnd.. de må følges med på hele tiden og er ingen tid til mobil. Jeg ser mange foreldre desverre der som planter seg godt i sofan med mobil, iPad , PC å blir sittende der mens ungene løper rundt alene. Noe jeg ikke har noe med. Men i går så jeg noe som stakk alt for dypt i mamma hjerte mitt og jeg var så på nippen til å si i fra. Vi var i badeland og der satt en mor på en stol med nesa planta godt nedi mobilen mens datter(6,7?) bader og plasker alene. Prøver flere ganger å få oppmerksomhet fra mor, mumler “ja” å fortsetter å se på mobilen. Det var vondt å se.
Hmm… Men starter ikke du dagen med telefonen din oppi ansiktet til din yngste? Eller teller ikke det? ?
Takk for påminnelsen ? i morgen tror jeg sannelig jeg virkelig skal gå inn for prosjekt “telefonen skal legges vekk mens barna er våken” ?
Jeg er helt enig i at vi har en jobb å gjøre med internettavhengighet og jeg er helt enig i budskapet du vil ha frem; at vi blir mer oppmerksom på våre barn i den digitaliserte verden vi lever i. Men kan vi ikke også være forsiktige med å dømme andre for dette? Vet vi virkelig nok om de foreldrene til å si noe om dette er rett eller galt? Ser vi timene i forkant med lek og oppmerksomhet, som ender med hyling og frustrasjon fordi alt hjemme er så «kjedelig»?
Hva hvis den scrollingen og tekstingen vi ser er en viktig jobbmail eller info fra barnehage/skole man ikke har rukket å lese tidligere?
Jeg vet med meg selv at det er ganger jeg bruker for mye tid på telefonen, men er barna i nærheten passer jeg som regel på at det er tid brukt på noe jeg anser som like viktig som å vie dem oppmerksomhet. En sms fra svigermor, en epost fra barnehagen. En snap fra min søster som spør om besøk neste dag. Men en fremmed vil ikke kunne vite det bare ved å se på meg og mine barn.
Og er det ikke viktig at vi lærer våre barn tålmodighet og respekt for venting? At de ikke får vår oppmerksomhet umiddelbart hver gang? At de ikke er sentrum i universet? Det forsvarer ikke at barn gang på gang må erfare at telefonen er mer viktig for foreldrene enn dem, det er absolutt feil måte å gjøre det på. Men hvis jeg sier til min datter «vent i ett minutt så mamma får skrevet ferdig meldingen» så vil ikke det skade henne.
Oh Yes det gjør jeg. Nesten hver eneste dag. Noen mener nok det også er galt, for meg er det greit. La meg forklare med andre ord hva jeg reagerte på. En ting er de som sier løp å lek, mamma sitter her i sofaen på mobilen. En annen ting er de som sier klart jeg kan være med å leke, setter seg i ballbingen og kaster seg over tlf hver gang mini sporet av litt i kommunikasjonen. Fikk jeg frem forskjellen her? Jeg lever av å være på sosiale medier, å si at det ikke er OK å surfe blir å drepe min egen business og skyte seg selv i foten, det jeg blir trist og flau over er hvor lite som skal til før vi ser et lite glippe og mulighet til å scrolle..
Så herlig ???
For det første; jeg er ikke perfekte og dette er ikke en pekefinger! Men som mamma til nå fire barn, har jeg også tilbragt noen timer på lekeland! Jeg og min mann kan gjerne sitte litt i sofaene rundt omkring, skravle litt med kjente eller lese en avis… vi tar også bilder av våre barn eller sender en snap eller to;) vi er også med og leker, vi er med i ballbingen, ser på de hopper i hoppeslottet, er med å sklir på sklia og står nede og venter mens de største sklir i den litt skumle tunnelsklia:) MEN hver gang blir jeg overrasket over, ikke bare de som bor inne i telefonen sin, men også de som faktisk tar steget og legger seg på en av de mange sofaene og SOVER! Jeg forstår at alle foreldere trenger en time out og en pause innimellom, å leke er kanskje ikke din favoritt aktivitet, men å ta den pausen i full offentlighet på lekeland da?! Mens barnet ditt løper rundt, sykler, hopper, klatrer og kanskje står på toppen og vinker “Hei, ser du meg? Jeg kom meg helt opp hit!”. Jeg syns det er mest trist for barnet og litt flaut for den forelderen det måtte gjelde… jeg slår også et slag for å være litt mer tilstede i nuet, se på mestringen, det stolte blikket, vær oppmerksom, tørk tårene og del latteren! Også tar vi heller den pusen i sofaen hjemme etter vi kommer hjem fra lekeland, men en film på TV og noe fristende i ei skål?
Problemet er vel dei foreldra som ikkje seier ifrå til barna at dei skal vente litt…. men som konstant ser på telefonen, kva unnskyldning dei har veit ikkke eg, men er du ein time på same plass, og telefonen er i fokus mesteparten av tida, så går ein glipp av ting…
Vi var på et stort lekeland for to år siden. Jeg hadde dårlig rygg, men fulgte gutten på 2,5 så godt jeg kunne.
Plutselig smatt han gjennom et hinder som mor brukte liiitt lenger tid å passere , og mor måtte stresse fremover for å nå ham igjen i mylderet. Gutten min var nå løpt inn i området for de store, 5 år og oppover stod det på plakaten ?
Det var sommer og varmt, det var utrolig klamt inne i lekeland.
Vi tok hyppige pauser -tvungne pauser med nesten hylende barn, men like nødvendig 🙂
Så når jeg finner igjen mini litt lenger fremme står han med en gutt på omtrent samme alder. Denne gutten er så sprengrød i fjeset, og så svett i håret at jeg nesten blir bekymret.
Han slår og sparker på gutten min, og en annen gutt som var i samme rommet – veiver vilt rundt seg med tomt blikk. Jeg går bort til gutten, bøyer meg ned og sier rolig at han kan ikke slå og sparke de andre barna. Da veiver han løst på meg!
Jeg lurer da i mitt stille sinn hvor foreldrene til denne gutten er, han også er jo inne på 5 års området. Et stykke lenger borte står to damer og prater. Jeg går bort til dem og lurer på om det er deres barn? Hun ene var moren. Jeg sa til henne at gutten slår og sparker vilt rundt seg her borte, og at når jeg sa han ikke må slå så slår han også meg. Jeg tror han er veldig, veldig sliten nå han gutten din.
Jeg fikk bare et surt blikk, ikke noe “takk for at du gir beskjed” ikke noe unnskyld, bare et veldig surt blikk som om at jeg ikke burde brydd meg ?
Er så enig. Det er rett og slett trist ? Jeg har konkludert med at bildene får jeg ta med egne øyne, og lagre dem i hodet. Etter at mini lærte seg å gå, er han så ivrig, og gira på å vise meg hele verden sin. Jeg kan ikke gå glipp av den! Hjemme er jeg nok litt for ofte innom mobilen, men når vi er ute av huset, henger jeg med på alt han vil vise ?
Opplevde akkurat det samme selv, i går, jeg følger med mine to på fire og syv som sykler, og ser en pjokk på fem ca som sykler sakte frem og tilbake, alene. Han ser på meg, jeg smiler, så ser han på damen ved siden av meg, hun med nesa ned i mobilen, han prøver å få kontakt flere ganger, men sykler nye runder. Hadde så lyst å ta fra henne telefonen… er det ok å si fra; barnet ditt prøver å få kontakt med deg. Eller er jeg skikkelig frekk da..?
Jeg ser at mange takker deg for “påminnelsen”, men da tenker jeg – er det andre ting dere også må minnes på?
For det er vel fremdeles slik, at det som er viktigst, det er det som opptar en mest …
Hilsen “Beste” (67)
Les denne som jeg sendte inn til debatt siden i adresseavisen 16.11.2017.
https://www.adressa.no/meninger/ordetfritt/2017/11/16/Jeg-har-v%C3%A6rt-p%C3%A5-lekeland-og-restaurant-og-er-sjokkert-over-foreldres-bruk-av-mobil-n%C3%A5r-deres-barn-leker-15612949.ece
Holdningene til den del foreldre er veldig skremmende.
Jeg blir litt kvalm over selvforherligelsen din. Du “nøt synet” av toåringen din, mens alle de andre forferdelige foreldrene vanskjøttet barna sine ved å se mer på telefonen enn på dem.
For all del, jeg så ikke på mine barn hele tiden, som jeg selv presiserer. Og det er helt i orden å scrolle. Å se på barna mine hele tiden har jeg ikke tid til.
Poenget mitt med denne posten er å vekke tankene rundt hvor raskt vi føler en trang på å se på mobilen..
Veldig godt skrevet om et viktig tema. Jeg har selv vært vitne flere ganger enn jeg kan telle, at mødre sitter m mobilene sine og ikke SER ungene sine. Dette gjelder sikkert fedre også, men jeg ser jo flest mødre hvis jeg er på kafé. Mange ganger har små barneøyne kikket søkende på mamma, og vider mot der jeg sitter. Jeg kan vinke, blunke, smile og vips er det full glede og kontakt. Ser dere ikke hva dere mister av viktige øyeblikk med den lille! Dette gjelder også når en får besøk og alle sitter m mobilene og sjekker og klikker. Hvor sårende er det ikke for oss å bli avbrutt midt i en setning av en som « bare må» sjekke noe på mobilen. Jeg ønsker en bedre fokus på akkurat dette med mobilbruken. Kan den ikke bare slås av når en skal være i en sosial setting enten det er med egne barn, eller med venner?
Noen her som tydeligvis føler seg “truffet”! Angrep er som kjent beste forsvar! 😀