Det har i grunnen vært irriterende hele veien.
Allerede fra første barn poppet ut tok det ikke lang tid før de fleste som kjente oss mente det var på tide å gi denne frøkna et søsken.
Ikke før hun var fylte to år følte vi faktisk på presset.
Dere har vel ikke tenkt å ha et enebarn?
Hun fikk, som dere alle vet søsken.
En gutt,nå hadde vi en av hver.
En form for balanse, som gjorde at ingen hadde noen formening om noe som helst.
Ingen som maste eller mente noe, vi var en helt vanlig gjennomsnittsfamilie.
Kan jo selvfølgelig ha noe med at jeg knapp rakk å få på meg en vanlig bukse før mammabuksene måtte frem igjen. Lille nr 3 var på vei når minste bror var 8 små måneder.
3 barn, en litt stor familie.
Over snittet men alikevell innafor, ihvertfall for oss
Men nå, nå holder det vel?
Det var da maset om en ny snudde brått om til sære spøker om egne fotballlag og om vi skulket seksuallundervisningen på skolen.
Etterspørselen etter søsken gled brått over til kraftige meninger om at nå var det nok.
Vi var vel kanskje enig, eller var vi?
Flere ganger hadde jeg en merkelig følelse av at noe..eller noen manglet.
Men hverken turte eller klarte å sette ord på det.
Du som leser bloggen vet jo at vi ikke stoppet der.
Nr 4 kom han noen år etterpå.
Han kom, i selskap med enda flere fotball lag vitser.
I tillegg til ufrivillige anbefalinger av doktorer som tydeligvis var resere på sterilisering.
Gjerne på en fest, over en øl.
Damer som lente hodene på skakke, så på meg med medlidene blikk og sa at de følte med meg.
Som skjønte jeg var sliten og at jeg hadde mer enn nok.
At nå var tiden for å ta vare på seg selv
Damer med en gjennomsnittsfamilie.
Damer som igrunnen ikke visste hva de snakket om.
Jeg ble lei, fy søren jeg blei lei.
Av mennesker som mente at akkurat de visste hvor mange vi burde være og hvor smertegrensen vår gikk.
Foreldre som slang en halvfrekk en over skuldra hver gang vi også klaget litt over tidsklemma,
For dette hadde vi da pinadø valgt selv.
Glemte de at de akkurat hadde laget klagesang om det samme?
Og før jeg rakk å bli vant med alle kommentarene som kom lirende ut til vår plus size familie, ble vi jammen overrasket av en til.
(og ja, jeg vet hva prevensjon er)
Og vips, så satt jeg der, hun som ikke en gang visste om hun skulle ha barn, med fem små rundt seg.
Kommentarene stilnet,
Noen overraskede blikk og hakeslepp var det selvfølgelig å se, men lite råd om både sterilisering og seksualundervisninger.
Men så skjedde det som jeg minst ante meg.
Plutselig var vi blitt ustoppelig.
Når kommer neste a?
Skal vel ikke stoppe nå?
Må jo se om neste følger mønsteret?
Jepp når man får så mange så sier det jo seg selv at et eller form for mønster vil danne seg.
Vårt er, jente, gutt, jente, gutt, jente..
Må jo se hva neste blir?
Det vil nok aldri stilne, men kanskje jeg vil bli vant med det. Kommentarene, meningene som innebærer mine valg, våre valg og hvordan vi lever vårt.
En kan vel kanskje ikke regne med annet når man velger å bli en A5 familie.
Erfaringene tar jeg med meg, og priser meg lykkelig for at det ikke er du som bestemmer over meg og mitt og at jeg ikke tar valgene for deg.
Men om du er så heldig (og uheldig) som meg, vet du også godt at livet ikke kan planlegges.
Men om man lar det flyte, og blir med i strømmen kan det bli lang ifra hva du hadde planlagt.
Ja noen ganger kan det bli riktig så mye bedre.
(eller trykk Her om du er på mobil)
Flere barn?
4 kommentarer
Tenk å være så heldig å bli berika med fem skatter❤️ Dei er heldig som har ei mamma som du!
Så bra skrevet. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vi er en familie på fire som bor på landet. (Ca 1,1/2 time unna dere)
Vi trives med å bo på bygda, det gode og «enkle» livet. Men jammen er det mange “nabokjerringer” her også på godt og vondt. Når vi fikk første mann tok det kort tid før spørsmålet kom: Når kommer neste mann? Årene gikk, det kom ingen lillebror eller lillesøster. Det ble helt stille. Ingen spørsmål eller kommentarer. Men rett før femårsdagen kom endelig en lillebror. Da begynte spørsmålene igjen. «Er vell nok nå, eller skal dere ha et fotball lag? Fy deg som må mene noe om alle andre. Det er kanskje en medisinsk grunn til at det ble fem år mellom våre søte små. Vi er heldige som har båret frem disse barna, og vi skal fortsette å bære dem ut i verden. Vær enkelt har ansvar for sitt eget liv. Kos deg med flokken din, og vær stolt av at dere har laget fem flotte mennesker.
Uansett (så lenge man ikke har to barn) må man (dessverre) forvente å få kommentarer osv. i forhold til antall barn. En er for lite, over to er for mye. Alle har meninger om alt, bortsett fra her… her mener stort sett alle det samme. Drit i hva folk sier, og stol på deg selv… Uansett antall barn!
Hei! Jeg liker bloggen din veldig godt, og synes du skriver så fint og reflektert om mammalivet. Jeg lurer på om du kan skrive et innlegg om dine tanker om det å strekke til for 5 små? Har lest og hørt flere ganger at barn fra store familier forteller at de ikke får tilstrekkelig med tid (og annet) med sine foreldre, rett og slett fordi det blir så mange om beinet. Og spesielt søsken i midten kan føle seg neglisjert. Kan man være en like god mor for alle sine fem, som man hadde vært om det kun var to? Jeg vet ikke, men synes det hadde vært spennende å høre dine tanker.