Kan dere sette dere ned folkens…

Det var med klump og spenning i magen vi satte oss ned med ungeflokken rundt kjøkkenbordet.
Alle forventningsfulle og med store øyne.

Helt stille.

I alle dager?

De både ser og føler på seg at mamma og pappa har noe veldig veldig viktig å fortelle.

Vi har så vidt snakket sammen om dette, hvordan skal vi kaste katta ut av sekken.
Vi har jo knapt blitt vant med tanken selv.

Vi skal flytte.

Pappan gjør det enkelt.
Bryter stillheten og går rett på sak.

Det er HELT tydelig hvem som skjønner ingenting, litt og alt.
Hun på 3 sitter bare å titter rundt seg, mellomste på 5 sier hæææh og eldste på 8 vil umiddelbart vite hvor.

Det er ikke det at temaet er usnakket, vi har forberedt barna litt, men ikke for mye.
For ikke visste vi om banken skulle gi oss klarsignal og ikke visste vi om drømmehuset ble vårt.

Men med litt flaks, og nøye planlegging gikk alt vår vei.
Huset ble vårt og om 1 drøy måned skal vi pakke bilen og forlate huset hvor disse tre soldatene har vokst opp.

Vi flytter ikke langt, men alikevell blir stedet helt nytt, ny skole, ny barnehage, nye omgivelser.
Nye rom, nytt hus.

Det meste for disse små kroppene blir nytt.

De er stille, ser de rynker på nesa og koper.
Hva heter barnehagen? spør mellomste mens han lener seg fram.

Kanskje det begynner å synke inn?
Vi viser bilder av den nye barnehagen, skolen, titter på huset igjen og snakker litt til.

Vi har heldigvis litt tid igjen å forberede oss på, men med fødsel og jul sier det seg selv at tiden kommer til å gå fort.

Ettersom dagene har gått etter vi visste at flyttingen ble virkelighet, har jeg sett på dette huset annerledes.
Jeg merker klumpen i halsen bygger seg opp bare jeg snakker om det.

Dette trygge gode huset som har huset oss i alle disse årene.
Vi flyttet inn som tre, fersk familien med en liten baby på armen.

Ut forlater vi huset som en stor familie med tre små løpende rundt bena og en bitteliten en på armen.

Vi er dobbelt så mange.

Dette huset har minner av oss i og på veggene.
Bokstavelig talt.

Vi har fylt huset med latter, gråt, glede, sorg.
Store og små øyeblikk.

Hverdager og store høydepunkt.

Her har vi badet i vasken.

Vi har mistet tenner

Vi har fått tenner

Vi har skapt gode juletradisjoner.

Beundret stjernehimmelen fra stuavindu med små våkne kropper…

 

Skapt sterke søskenbånd

Vi har lekt, kranglet, trøstet, heiet, lært og opplevd.

Både vi og barna har vokst.
Familien har vokst.

Minneboksen har vokst.

Jeg skal nyte veggene og lydene og mimringen en stund til.

Også brette opp ermene og gjøre meg klar til å fylle opp et nytt hus med minner.

 

Har du flyttet med barn?
Del gjerne dine tips og råd med oss i kommentarfeltet.