Ordene du nå skal få lese er ikke skrevet av meg.
De er skrevet av en jente jeg ikke kjenner, men som jeg vet er en magiker med ord.
Jeg har selv en førsteklassing i år, for andre gang.. og kjenner hjerte hamre, klumpen i halsen og tårene presser på når jeg leser disse ordene, alt jeg har å si er… KOS DEG
Det marsjeres i tropper av tusen i Norges lange land, med motet sitt i lommen og hjertene i brann. De tøffeste heltene som finnes, som tappert trapper frem. Noen har fylt seks, mens andre er fortsatt fem. Med skolesekk på ryggen og sommerfugler i magen. Endelig skjer det! Dette er selveste dagen! Dagen det er snakket om siden barnehageslutt i sommer. Endelig er det skolestart. Heltene, de kommer.
De samles i flokk rundt rektor, og de følger nøye med. De hører hva han sier om alt som snart skal skje. Og blikkene de danser mellom tryggheten hos mor, og han som står sier noen velvalgte, fine ord. For i dag skal siden vendes til en som er helt tom, som fargelegges sakte i et førsteklasserom.
For heltene i Norge fortjener vår salutt, når et nytt kapittel skal skrives, og et annet ett er slutt.
De største små menneskene i landet, de som flagget heises for. De som står ved terskelen i livet, og ser mot ti uunnværlige år. De som er akkurat passe lange. De fyller opp seg selv. De som er tøffere enn løver og høyere enn fjell. Så la Norges skolegård flagge, la det vaie i vær og vind. Åpne for fantasier og drømmer – førsteklasse vil inn!
