Jeg husker han så inderlig godt.
Jeg, snart en nybakt mamma, rugende på siste etappe.
Jeg skulle bli mamma for første gang, vi skulle bli foreldre.
og der satt vi, med høye skuldre og dype magadrag og øvde på pusteøvelser som visstnok skulle gjøre smertene enklere å takle.
Og inn kom han, busende med en baby i bilstol.
Nå må noen hjelpe meg skrek han nærmest.
Jeg husker det første jeg la merke til var at han hadde på seg pysjbukse.
Pysjbukse, blant folk… han måtte være gæærn.
Babyen gråt, ikke så rart husker jeg at jeg tenkte.
Slik som han ropte.
Nå må noen hjelpe meg, skrek han igjen.
Jeg gjør alt for at denne ungen skal sove, men den sover jo aldri.

Jeg husker han så grå ut, gikk nærmest i ett med den grå Tskjorten og de grå hårene som som pistrete stakk ut av en sveis som burde vært klippet, og et skjegg som burde vært stusset.
Eneste som fungerer nå, fortsatte han, mens han tok opp babyen og holdt den inntil seg.
Er hvis vi står inne på stua, ved siden av vindu og jeg hopper sånn.
DA sover han.
Men nå orker jeg ikke mer!
Kurset vårt ble avlyst.
Eller rettere sagt utsatt.
Helsesøstrene avbrøt det hele midt i en innpust for å hjelpe den grå pappaen.
Jeg husker vi lo når vi kjørte hjem.
Hah, han der, han, han hadde nok ikke vært mye forberedt stakkar, sånn er det når du ikke går på kurs.
Vare bare å lage tydelige rutiner, helt fra begynnelsen. Det var det som stod i bøkene.
Jeg har mest lyst til å gi meg et realt klaps i bakhodet, men sannheten er at virkeligheten kom å gjorde det for meg.
Ikke lenge etterpå, satt jeg i pysjbuksen, samme som jeg hadde på meg for seks dager siden.
Udusjet, temmelig grå og gråt, hulkegråt i kor med en baby som nektet å sove.

Og alt jeg ville, var å sove.
Jeg var villig til å gjøre ALT, men uansett hva sov ikke dette barnet.
Samme hva jeg gjorde.
Søvn.
Det er merkelig hvordan man så inderlig enkelt tar det for gitt før man får barn. Og hvordan det blir altoppslukende i det øyeblikket
man innser at søvn, vil aldri bli det det en gang var.

Søvn blir plutselig et sårbart tema.
Et tema som kan gi deg lav selvtillit, som sliter deg ut og gjør deg uendelig usikker.
Du prøver alt, absolutt alt og plutselig står du der grå i pysjbukse på sjette dag.
Jeg stresset med søvn.
som førstegangsmamma var jeg håpløst.
Så mye på klokken, leste bøker og skjema.
Kunne utenat hvor lenge en baby på 3 mnd skulle sove.
Og min frøken, var langt unna gjennomsnitt.
Hva gjorde jeg galt?
Så stod jeg der plutselig selv.
Riktig nok i jeans, og hakke mindre grå enn han jeg lo av for noen måneder siden.
Gråt noen modige tårer, og ba om hjelp.
Hjelp meg å få dette barnet til å sove.
Jeg fikk et enerom og en god arm rundt meg.
En forståelse og noen gode ord.
Og et godt råd.
Stol på magefølelsen din.
Glem bøker og eksperter, bestemor og svigermor.
Gjør det som føles rett for deg, og ditt barn.

Gjør det som er trygt og riktig for deg og din familie.
Jeg hadde hode høyere hevet på vei ut igjen.
Jeg hadde jo helt glemt den, magefølelsen.
Vi fant ut av det, jeg og hun, vi fant søvnen sakte men sikkert.
På vår måte.
I dag, er jeg mamma til fem, hver og en av de har de unike behov rundt søvn.
Noen sover mye, andre sover lite, noen sover tungt andre sover lett.
Å krangle med søvnen er langt ifra lett.
Å krangle med søvnen er krevende, en tålmodighetsprøve men og veldig lærerikt.
Man lærer mye om seg selv, om den nyfødte skatten og natten.
Man lærer at samarbeid er viktig, medfølelse og forståelse også.
At man kommer langt ved å vise hensyn, ta ansvar og tørre stole på seg selv.
Så kjære trøtte du, i pysjbukse på sjette dag.
Stol på deg selv, stol på magefølelsen.
Det kommer til å gå over, jeg lover.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå