Hun er seks måneder nå, minstemor.
Et halvt år som har flydd unna og gått sakte på en og samme tid.
Babytiden har vært helt ok, (er jo ikke sånn super begeistret i utgangspunktet) men ammingen har vært smertefri og vi har hatt mye tid til sovende baby på brystet (det finnes ingen bedre følelse, gjør det vel?)
Men søvn, derimot… bah for et kapittel.

Ingen av våre små har vært noen sovedukker, jeg blir stadig like forfjamset av å se babyer som kan klees på, flyttes fra bilstol til vogn osv og bare sove videre. Hvordan er det mulig!?
Av våre fem små har det skjedd EN gang at jeg har klart å kle på et barn i søvne.
Alle har gitt oss sine utfordringer, men denne frøkna her, hun er en real puzzle.
Er du trøtt?
Hmm sier og kveler en gjesp.
Er du trøtt sier hun igjen og smiler.
Beklager, jah det kan vel oppsummeres slik sier jeg og svelger restene av den femte gjespen på kort tid.
Nei da, du det går fint. Som helsesøster har jeg sett mang et trøtt mammatryne.
Vi ler litt, som om det skulle være noe å le av.
Aller mest har jeg lyst til å gråte en skvett.
Trøtt har på en måte fått en ny betydning. Et stadie som nærmest gjør vondt.
Og siden jeg ikke er i permisjon men i full jobb er jeg svimmel nesten før jeg har trådd ut av senga.

Det er ikke mye søvn på dere?
Sier hun og dytter vekk noen papirer på pulten.
Nei det er ikke det.
Hverken dag eller natt sier jeg mens jeg dytter nesa borti den vesle klumpen på fanget.
Har dere holdt på lenge?
Ja kan vel igrunnen si at det har vært hele tiden, men idet siste eskalert.
Hun sover korte urolige dupper på dagtid, samme på kvelden.
Ja nå har hun til og med et par timer våken midt på natten.
Uff ja da har du grunn til å sitte her trøtt ja sier hun mens hun rynker i panna.
Holder hun dere begge våkne ? Sier hun og retter blikket mot pappan som sitter ved siden av meg.<
Vell… bilde sier mer enn tusen ord på hva jeg forklarer videre.

Det er klart han sover.
Men det er igrunnen greit. Hadde jo vært håpløst om vi begge var søvnløse.
Men nå kan jeg igrunnen ikke bli trøttere, rett og slett.
Men, hva skal vi gjøre med det da?
Jeg vet ikke, jeg aner ikke, jeg er rett og slett rådløs.
Det blir stille en stund, det er akkurat som om hun tenker seg litt om før hun fortsetter.
Du vet, alle råd, alle anbefalinger som du leser i bøker og blader fra ekspertene.
De er basert på at alt annet er normalt.

At alt annet er knirkefritt og uforstyrrende, og at man har har både tid og
krefter til å bruke nesten alle sine resurser på å stå i det.
Hun ser jeg ikke forstår.
Det jeg sier Nina, sier hun og lener seg frem.
Er at man også må ta hensyn til situasjonen man er i.
Situasjonen rundt dere er ikke normal, dere er ingen gjennomsnittfamilie med mamma i full permisjon og mye tid til overs.
Dere har fire andre små som også trenger dere. Og du trenger deg selv også, oppi det hele.
Det er klart, hun er seks måneder. Å forlange at hun skal sove natten urealistisk, det vet vi begge to.
Men å gjøre tiltak som ikke står i boken kan kanskje være løsningen?
Nei, sier jeg og trykker velsemor nærmere meg, det er uaktuelt å sette igang en gråtekur. Det makter jeg ikke.
Nei, jeg snakker ikke om gråtekur, det skjønner jeg godt at du ikke vil gjøre.
Men kanskje du skal vurdere om puppen kanskje rulles litt inn? Kanskje du skal trappe opp fast føde litt hurtigere enn de andre for mette litt mer, kanskje det roer henne? Kanskje hun er klar for eget rom? Kanskje hun skal få sove inne på dagen om hun sover bedre der? Eller kanskje noe helt annet?
Kanskje du bare skal riste av deg rådene fra ekspertene og følge magefølelsen litt.
Jeg kan si såpass som at jeg stoler såpass på deg at jeg kan si til deg at du skal gjøre slik du føler.
Magefølelsen ja,
den hadde jeg nesten glemt i denne tåka full av trøtthet.
Hun har jo helt rett, vi må gjøre noe med dette.
rett og slett.
Og kanskje det enkleste men vanskeligste er å følge magefølelsen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse