uke 33, under 60 dager igjen og jeg kjenner at panikken kommer snikende.

Kroppen begynner å forberede seg til fødsel. Magen er stor og tung og hode danser tango, vals og cha cha cha til samme takt. DETTE er untaktstilstander så det synger etter.

 

Hvor langt er jeg på vei:

Uke 32+1 (tror jeg, ikke heeelt på telling men temmelig sikker det er der vi er nå)

Babyen er så stor som 

En ananas, ja da regner jeg med vi snakker med absolutt hele frukten med grønt og det hele, for her er det trangt nå. Hun er også 11% over  så hun er nok muligens på størrelse med en SVÆR ananas 😉

 

 

Liv og røre:
Det merkes at det begynner å bli trangt der inne.
Rett som det er strekker hun mageskinnet godt, såpass at det gjør vondt og jeg kjenner strekkmerkene vokse. Hun hikker, flere ganger daglig, magen hopper og jeg synes det er vanvittig ekkelt.. for hver hikk kjennes det ut som hun er på vei enda litt lengre ned.

Søvn- humør og form.
Som jeg nevnte innledningsvis merker jeg at kroppen begynner å forberede seg til fødsel.
Vi har hatt en runde med premature rier, og jeg sliter med veldig kraftige kynnere av og på som gjør oss usikre. Søvnen er veldig varierende om dagen, og dette er en av “bli klar for fødsel” symptomene jeg kjenner jeg. Jeg våkner, gjerne midt på natten, litt sånn proppet med adrenalin. Er det nå det skjer?
Jeg vet jo godt at det er tidlig enda, men kroppens hormoner får man ikke styrt og man må bare jobbe med å fortelle den at det er liiiit tidlig enda.

Jeg er temmelig umobil om dagen, kan gjøre svært lite for kynnerene hagler på.
En tannpuss, middagslaging eller bare det å sitte for lenge ved matbordet kan være for mye. Dette tærer på det meste av humør. Jeg er nok ikke den beste versjonen av meg selv akkurat nå, såpass kan jeg si. Det kler ikke meg å ikke gjøre noen ting 😉

Heldigvis har jeg en jobb som lar meg gjøre noe selv om jeg må sitte stille, så jeg føler jeg er litt produktiv.
Også ser jeg jo at som mamma er jeg jo veldig tilgjengelig da, siden jeg alltid “sitter” der.

Minstemann merker godt at mamma ikke kan løfte og synes nok det er kjipt. Av og til må jeg jo bare plukke han opp litt, det synes jeg livmortappen min må vise litt forståelse for 😉

 

Nam dette må jeg ha:
Ingen virkelige cravings denne gangen, nesten så det er litt kjipt skal jeg være ærlig. Cravings er jo nesten litt av sjarmen med å gå gravid.. Mye sulten da, det er jeg, men kun plass til små måltider.. så jeg spiser igrunnen hele tiden..

 

Fødselsforventinger:
Det blir værre og værre, denne fødselsangsten, det merker jeg godt. Har fått en samtale med jordmor på sykehuset neste uke hvor vi skal snakke om dette, jeg har planer om å drøfte igangsettelse. Rett og slett fordi dette gav meg en så mye bedre opplevelse enn de andre gangene.
Meeeeen så ble jeg jo ikke satt igang før to dager over termin, hvordan vil kroppen respondere på å bli satt igang før? Jeg er redd for å ikke rekke frem, jeg er redd for å miste kontroll, jeg er redd for smertene, jeg er redd for følelsene som dukker opp under og i etterkant.

Jeg er REDD.

Shopping:
Jeg prøver å få oversikt over hva vi har i disse dager, så er det siste innspurt som fødebag, ammestæsj osv som skal på plass.

Mammakroppen:
Uff stakkars kropp tenker jeg flere ganger, fy søren som du holder ut ekstreme forhold.
Nå er det tungt å gjøre det meste, mye gjør vondt og jeg føler meg bare blubete, grå og dvask.
Den gløden alle snakker om at de ser hos meg, skinner ikke for meg iallefall.

Jeg er lei av at alt strammer, vil aller helst bare gå naken ha ha.
Åreknuter, armer og ben som dovner, hodepine, og vondt overalt.

I tillegg til at kroppen rett som det er tror at den skal føde og setter igang et vilt baluba bare for noen små anstrengelser..
Jeg trooooor at disse siste ukene kan bli seige.
Men jeg prøver å nyte også, hun er jo mest sannsynlig den siste, og det er magisk å bygge et menneske.
Kjenne spark og bli kjent med noen på innsiden først.

Følg meg gjerne på snap : idebankmamma.
Der deler vi fra vår hverdag med fire små og kul på magen..