Jeg er i mimremodus.

Mange gode minner, mange tøffe stunder og mange magiske herlige øyeblikk.

Når vi fikk nr 2 husker jeg at nr 1 plutselig ble veldig stor.
Hun tok storesøster rollen med glans, og har gjort det siden.

Spesielt i baksete var hun fantastisk god å ha.
Smokkeputter og underholder, det var hun som skapt til.
Men en dag, etter et langt slekstreff og mange nye fang for lillebror ble ikke bilturen hjem like vellykket.

Lillebror survet allerede fra vi satte han inn, og han som var så glad i bilstolen.
Vi skjønte at dette blir en lang tur.

Surv gikk over til gråt og storesøster prøvde så godt hun kunne.

Men sang hjalp ikke, leker gjorde ting bare værre og kos på kinnet gjorde han rasende.

Hun prøvde alt, smokken ble stappet inn, men grått ut igjen.

Gråt hadde gått fra vræling når den stolte storesøster satte seg tilbake i sitt sete og puttet en pekefinger i hvert øre.

Lillebror ville ingen pause ta, han fylte bilen med skjærende barnegråt.

Hun hadde prøvd alt, og var nesten på gråten selv.

Hun lente seg over sete til sin overstimulerte lillebror igjen.

Trakk pusten og snakket ekstra høyt idet hun sier.

Lillebrooooor…lillebrooorrr…

Stilleleken fraaaaaaaaa NÅH!