Herremin som jeg digger halloween, ja både voksen versjonen og den med barn.
Kostymer, jeg må bare innrømme det, jeg elsker å kle meg ut.

Er noe med at man fjerner litt grenser så fort kostymene er på.
I tillegg er jeg jo glad i alt man kan gjøre litt stas på, mørketiden er her, og en fest med lykter på trappa nå i passelig tid før jul er jo helt supert.
Men i år, blir det ingen fest, ingen kostymer, ingen masker.
I år, er utelysene våre slukket.
I år, hopper vi over halloween feiringen slik vi har pleid å feire den.
I år har vi et barn i hus som er redd alt som utkledd. Kostymer, masker, aniktsmaling kan gi mareritt i lange stunder etterpå. Rett og slett livredd. Klarer ikke en gang se kostymer i leketøyskatalogen uten å få en ekstra klump i magen. Å gå i butikkene den tiden her har vært en utfordring når til og med dagligvarebutikkene har skumle masker hengende.

Det sier seg selv at hverken mamma eller pappa kan kle seg ut, det ville jo nærmest vært tortur.
Vi velger å respektere det.
Eldstefrøken har arvet min elsk på halloween og var klokkeklar for en feiring, heldigvis ble hun invitert til en god venn og kan få markere dagen omringet av gode venner.
Vi er hjemme får krype opp i sofaen under teppe å se en film sammen.
Og tenke gode tanker.
Trøsten er, at det bare er en dag.
En dag så er det hele over.
Da ryddes kostymene bort fra butikkhyllene og det kommer glitrende engler og koselige nisser i hyllene i stede…
Så får vi bare passe på å unngå maskenissen…