Jeg ELSKER mandager!!!
Nei nå skal jeg ikke bli helt Petter Stordalen, men det er virkelig noe i det mannen sier.
Mandager er helt supre spør du meg.
Nok en helg er overlevd, og stillheten en mandags morgen bringer med seg er som musikk i mine ører skal jeg være ærlig.
Ny uke nye muligheter tenker du kanskje? Tja det er jo alltids rom for muligheter, men aller mest godt å puste.
Jeg skal ikke være sein med å innrømme at det å komme seg gjennom helgen med seks små med svært ulike behov krever sitt.
Iallfall når minstemann krever ett sett med armer stort sett hele tiden.
En helg uten planer er både godt å vondt, ingenting å rekke, lite stress, ingen andre enn oss selv å ta hensyn til.
Alt kan gå i vårt tempo. Men med seks apekatter i hus blir det TEMPO, enten man vil eller ikke.
Ut må vi for å riste av oss litt lopper i blodet, og det er vel kanskje der det er vanskeligst å være kun to.
Nettopp ute.
Oda på 2 år er knapt stødig, Jonatan på 3 vil mer enn han får til.
De tre største er temmelig selvgående med ønsker seg rett som det er noen øyne som ser på.
Mamma se nå, se nå, se nåååå.
I tillegg er det full vinter hos oss enda, småkaldt var det også.
Minstemann er ikke spes begeistret for vogna og må rugges konstant.
Du skjønner, man må gjøre det beste ut av det.
Vi er blitt gode på å legge terskelen lavt, både jeg og mannen min.
Drømmen om skiturer har vi lagt på hylla, i år holder det i massevis å komme seg ut døra og leke rett utenfor huset.
På den måten er ikke veien hjem så lang heller.
Rett utenfor kan de ake, bygge snøborg og vi kan til og med tusle oss en liten runde på noen hundre meter som er perfekt for vesla på 2.
Det er et salig strev, å komme oss ut. En liten treningsøkt skal jeg være helt ærlig.
Hvor er vottene mine? lua ?
Hvor er den andre skoen?
“Oda ikke klatre opp trappen, Jonatan ikke slå søstra di, Markus kan du konsentrere deg om å kle på deg stede for å hinke?
Amalie, hvor er du??
Matilde kan du slutte å SYNGE?”
Og alt dette mens en baby rugges, konstant.
Men så kommer vi oss ut da, litt frisk luft ned i lungene og vips pulsen synker, skuldrene føles lettere og ungene leker.
Vi er mange, så det er kanskje ikke så rart at litt plass gjør oss godt, men det er ett eller annet med denne uteluften altså.
Vi har ingen mål om å være ute lengst mulig, vi tar det slik det kommer.
Noen ganger blir det flere timer, andre ganger knapt en.
Men uten unntak gjør en luftetur oss godt.
Vi har fortsatt full vinter her hos oss, men jeg må innrømme jeg gleder meg til mindre lue og votte leting i gangen.
Hinking, slåing og synging blir jeg nok ikke kvitt, men jeg vet det blir vesentlig raskere og enklere å komme seg ut.
Så kjære vår, nå må du våkne.
Helt enig våren må våkne snart.
Hilsen førskolelærer som gleder seg til sko og jakke.