Hun er de siste første små dult i en voksende kulemage.
De små pirkene fra innsiden som gjør det helt sikker på at det er liv ifra en ny sjel du kjenner i magen.
De siste morgendultene du ligger å venter på før dagen kan starte.

Hun er den siste storesøsken tålmodig utålmodig venter på.
Små hender som møter små dult fra innsiden, undrende og nysgjerrig.
Hun er de siste første gallporende hjertelydene på en liten høytaler i jordmors hånd.
Som et tog med dårlig tid treffer det deg både i magen og hjerte samtidig og gjør det hele litt mer virkelig og enda mer uvirkelig. Ett nytt liv vokser til i magen

Hun er det siste første møte.
Hvor en sliten liten kropp møter sin mor og sin far for første gang.
To par øyne møtes for første gang alt forvandler seg inne på det pittelitt rommet.
Hun er den siste første hud mot hud.
En nærhet og følelse som ikke engang kan beskrives med ord, men som kjennes i hele kroppen bare du tenker på det

Hun er den siste første amming.
Hvor både mor og barn må lære, kjenne seg frem. Liten kropp som søker næring og en nybaktmammas hånd som stryker over et lite hode med små fjon etter det første bad.
Hun er den siste første våkennatt, hvor i møtes i nattens mørke, hun og jeg og stillheten.
Huset sover mens vi bysser, synger og ser på stjernene.

Det siste første bad.
Hun er den siste første hjemtur og trilletur.
Siste første smak på ordentlig mat, med de små grimasene som følger med og grøtmasken over hele fjeset etterpå.

Hun er den siste første påske, jul og bursdag.
Siste første vår, sommer, høst og vinter.
Jeg prøver å nyte de  første så godt jeg kan.
Samtidig som jeg gleder meg uendelig til de neste.