Kveldsroen har senket seg…
heldigvis…
For noen timer gråt jeg en skvett.. skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom de neste timene.
Oppgaven jeg hadde foran meg skulle hverken være uoverkommelig eller vanskelig.
Jeg skulle være alene med mine barn, og alene få de i seng.
Det burde jo være piece of cake for en mamma, og ikke hvilken som helst mamma, jeg er jo tross alt dems mamma…
Men akkurat i kveld føltes det hele umulig.
Jeg klarer knapt å gå, et bekken som skrangler, skriker og skråler og smerten iler både oppover og nedover for hvert steg.
Akkurat i dag har jeg en karuselldag, det snurrer i hode (som forøvrig også værker) bare jeg snur meg for å se en annen vei.
Det å ha løfte tungt forbud når man er alene med en ettåring er jo også klin umulig.
“heldigvis” gjør bekkenet så vondt at jeg ikke klarer å både løfte han og gå.
Jeg klarte det jo.
Noen enkle løsninger ble det. Tv til kveldsmaten og for å få med meg ettåringen rundt lokket jeg han med en rosineske.
Løsninger som passet både meg og barna.
Vi lærte litt om Tikopia til kveldsmat og minstemann eeelsker jo rosiner og synes det var helt topp å avslutte kveldsmaten til en sti av rosiner ut på badet.
Vi avsluttet dagen med glad i deg og nuss på panne og kinn.
Jeg fikk kos og klem og det samme gjorde kula.
De kommende storesøsken glemmer henne ikke, selv om hun ligger gjemt i magehulen og eneste hun har vist av seg er noen spark i deres hender.
Nå er det alle i seng, alle sover (iallefall innimellom)
bortsett fra hun i magen.
Hun turner, sparker og gjør igrunnen hver eneste sittestilling ubehagelig.
Jeg strekker meg så lang jeg er, alikevell virker det som om hun gjerne skulle hatt enda større plass.
Begge hendene mine ligger på magen, jeg prøver å nyte.
Jeg gråter en ny skvett, og nyter.
Jeg er trist, sliten, lykkelig, takknemlig, spent, redd og absolutt alt annet på en gang.
uke 32, ca 2 måneder igjen.
Jeg har igrunnen innsett det de siste dagene.
Men tanken gjør meg både lei meg og lettet på en merkelig måte på en gang.
Med den tiden jeg har lagt bak meg nå har vært en utfordring for alle.
Et svangerskap er hard jobb, slik er det bare. mMen når man er så rik som det vi er, og har en liten flokk på utsiden også.. krever det ekstra.
For all del, det er ikke noe nytt som har dukket opp, jeg er klar over at barna skal følges opp både skole, fritid og interesser og med all den tiden vi vier til barna føler jeg vi dekker godt.
Men her sitter jeg altså, og vet ikke hvordan jeg skal klare å fullføre noen få timer alene med barna mine.
Så frustrert er jeg at jeg gråter, både før og etter det hele er overstått.
Mannen ofrer alt, vi er jo to om dette. Men som alle vet, noen ganger MÅ man jo bare ut, bidra til resten av verden også.
Slik jeg har det nå, ønsker jeg ikke å utsette hverken meg selv, mannen eller barna for igjen…
Det er en påkjenning som virkelig krever mye av alle.
Det tærer på alt, min psyke, barnas tålmodighet ( fy søren så forståelig disse små sjelene er)
og ikke minst parforholdet.
Jeg er så uendelig takknemlig for alt vi har, fire, snart fem friske barn, et godt parforhold og gode mennesker rundt oss. I tillegg har vi tak over hodet, bil med fire hjul, og jobber som gir oss smør på brødskiven og varm mat hver dag.
Vi har erfart at man kan ikke planlegge livet, vi har fått flere overraskelser på vår vei, valgt å ta imot alle sammen. Og for alt vi vet, venter nye rett rundt neste sving.
Noen overraskelser er ren glede, andre en utfordring.
Men de fleste kommer det noe godt ut av. Ja faktisk alle har vi vokst, lært eller erfart noe verdifullt av.
Alikevell føles det hele så endelig, så skummelt endelig…
Det å tenke tanken gjør vondt.
Alikevell føles den riktig.. på en måte…
Hun sparker godt nå, veslemor i magen.
Jeg gjør plass og prøver å nyte..
For akkurat nå tenker jeg..
At hun er de siste spark, dult og hikk i magen.
Hun er den siste voksende kulen og hemmelighet i magen
Hun er den siste vi venter på i spenning, undrer oss over og er nysgjerrige på.
Hun er den siste vi snakker om som om vi kjenner henne før vi i det heletatt har sett henne.
Hun er den siste som får vokse i min mage…
At hun er den siste…
Tror jeg..
Følg meg gjerne på siste innspurt på snapchat: idebankmamma
Trur det du opplever nå er helt normalt, men du er likevel flink som tørr å kjenne på det og gi det noen ord. En stor godtatt-klem til deg og varme tanker til de som står deg nær. ❤️
Sender deg en klem!
Som jeg skulle ha skrevet det selv! Selv har jeg bare ei lita jente på snart 1 år, og er gravid i uke 34. Har bekkenløsning og veldig vond rygg. Samboeren jobber offshore, så fra og med i morgen blir jeg alene i 3 uker. Føler på alt det du skriver om her, både det fysiske og psykiske, med en kropp som verker over alt og ei lita ei som trenger meg.
Svangerskap ER hardt arbeid, og vi har lov å gråte. Vi får trøste oss med at det snart er over! Da venter det nye utfordringer 😉
Hvor lang tid blir det mellom dine to minste?
Lykke til med innspurten:-)
Det blir 18 mnd mellom de to minste. Wow skal si dere får to tette ja.
Synes det er sprekt av deg å ta tre uker alene nå.
Håper du har noen som kan hjelpe deg og avlaste deg.