De kom egentlig helt plutselig.
Tårene, de bare strømmet.
Plutselig var de der.
Jeg lot de bare trille ned, det var så usannsynlig deilig å kjenne litt på de.
Der jeg satt ved kjøkkenbordet mens ungene hadde forsvunnet inn i skjermkoma etter en relativt vellykket middag.
Gledestårer var det, ekte gode gledestårer.
Jeg skal være såpass ærlig å si at jeg har latt tårene trille ofte i det siste.
Men tårene har vært slitne, triste og leie.
Disse er ikke det.
Disse er gode og glade.
Gråter du?
Litt, sier jeg og presser frem et smil blant tårene.
Hva er det du gråter for?
Han tar seg høflig tid til å sette seg ned litt, den snille tålmodige mannen min til tross for at
treningsbeina dirrer etter å få spille litt fotball.
Jeg vet på en måte ikke?
Vet ikke?
Nei, er nok bare litt overveldet, stolt og takknemlig.
Sier jeg og snur telefonen mot han.

Er du nominert! Han storgliser mot meg.
Jeg nikker og rister på hodet samtidig.
Ikke bare har jeg fått nok stemmer til å bli nominert.
Nå stemmer de også på meg for at jeg skal bli en av finalistene også.
Det er med litt skrekkblandet fryd, man sitter der som hardtarbeidende influenser (tro det eller ei) og ber om å få en klapp på skuldra i form av en stemme fra sine lesere. Jeg synes det er skikkelig skummelt, fordi da blir det plutselig litt svart på hvit, hugd i stein og synlig, om man er en av de som lesere/følgere/folket setter pris på i en eller annen grad.
Også kommer den store avsløringen, teppe rives av, også ser man sitt navn der, blant store, ikoniske (vil jeg kalle de) forbilder med halve Norge som følgere. Inni der, står bittelille meg, med kulerugemagen og seks unger på slep.

(fotograf Ola Vatn)
Og da blir jeg enormt stolt, av dere, som har turt å stemme på meg, og ikke minst av at jeg har, tydeligvis, gjort meg fortjent til mange nok stemmer for å skille meg ut blant topp eliten innen mitt yrke.
Det største er vel at det er så mange mennesker jeg ser opp til på denne listen, som tar steget langt lengre enn meg, som tørr å rope meningene høyt, vise sider av seg selv jeg knapt tørr å vise mitt eget speilbilde og som virkelig virkelig gjør en forskjell.
Jeg brenner for det samme, å gjøre en forskjell, bare på et litt mer “neppå” nivå.
For jeg har trua på at man kan gjøre en forskjell, bare ved å vise seg akkurat slik man er, for å vise at det også er helt greit.
Normal sliten, normalt lykkelig, normalt stolt, normalt følelseladet og preget av livet som småbarnsmor.

Jobben som influenser har forandret meg som menneske og lært meg ufattelig mye, både om meg selv og om andre mennesker.
Jeg har blitt kjent med mennesker over hele landet i ulike situasjoner. Jeg har delt mange øyeblikk i livet med dere, men også fått tatt del i mange av deres.
Og nå, står jeg på Vixens semifinalist liste og er nominert til folkets favoritt.
Eneste kategorien som er en ren folkeavstemning, juryen har ikke noe de skal ha sagt.
Og på mange måter, kanskje den prisen som er gjevest?
Men, som semifinalist står man ikke alene.
og det er mange både svært kjente, store og ikke minst dyktige som jeg deler plass med.
Det sier seg selv at det hele vil være et longshot.. men enn hvis.
En hvis kulerugemagemamman skulle knuge seg opp, enda et hakk…
Det hadde jo vært rått!!!
DU kan være med å gjøre en forskjell for oss influencere ved å avgi din stemme HER.
NB kun en stemme i hver kategori pr pers.
Tårene stoppet ikke ved kjøkkenbordet, de har rent, av og på i hele kveld.
Tlf min har blitt varm av alle heiarop og støttebrøl.
Fy søren jeg er så ufattelig heldig.

Og fy søren…
Jeg er så ufattelig stolt!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse