Sjuende jah, sier hun og fnyser.
Rister på hode og smiler.
Ja det er visst det sier jeg og legger begge henda på magen.
Du ser jo så ung ut?
Jo takk sier jeg, men er usikker på om jeg det er et kompliment.
Men, sier hun og tar en liten pause, lener seg nærmere mot meg.
Hva skal du med alle de ungene da?
Spørsmålet gjør meg målløs, og det skjer ikke ofte.
Måten hun spør på får de mest verdifulle jeg har i livet mitt til å høres ut som en samling viskelær.
Jeg husker jeg samlet på det når jeg var liten, viskelær altså
Mamma holdt på å bli sprø. Ikke skulle jeg bruke de, så langt derifra, jeg skulle samle.
Og hun skjønte virkelig ikke vitsen
Men for meg var de noe av det mest verdifulle jeg hadde, de var unike alle sammen, noen fargerike, noen store, noen små, noen julete, <
noen kjøpt på ferie, noen luktet godt, andre ikke.
Alle unike og spesielle for meg, et magesår for mamma som ikke skjønte vitsen.
Og der står hun foran meg, totalt ukjent ovenfor meg og midt, likevel en klar og høytidelig tale om mine valg.
Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg.
Ikke fordi hun spør meg, det er ikke første gang jeg står ovenfor et slik spørsmål, og det er kanskje nettopp det som gjør meg trist.
At hun i det heletatt får seg til å spørre.
Voksen dame, som mest sannsynlig har opplevd motgang og medgang i livet.
Mest sannsynlig har hun tatt noen tøffe valg også.
Og som jeg håper og tror har stått på egne ben og formet sitt eget liv.
For det gjelder liksom alle,
livet.
Og hele livet møter vi kryss hvor vi må velge vei.
Alle må det.
Og alle vet hvor tøft det er, spesielt om vi velger en vei vi må tråkke selv.
Og alle vet, at om vi velger å gå alene, er det en grunn.
Alltid.
Likevel klarer vi ikke dy oss med å snu oss å peke bort på de som går på stien alene.
Vi trives der, med skarp pekefinger og hevet øyebryn i fellesskapet
Uten å tenke over det, markerer vi vår egen vei som den riktige på kartet, der vi står og peker.
Den hvor flest har tråkket.
Jeg synes det er så trist å se at vi glemmer at det finnes flere veier til samme mål.
Jeg er lei av å se og høre andre mennesker dømme andre pga veivalg de har tatt, uten å i det heletatt vite historie som følger med.
Istede burde vi heiet frem de som orker å tråkke opp stier alene.
Stått i fellesskap og gitt de et felles heiarop, nei vettu, et heiabrøl spør du meg
For takket være de som tråkker opp, vil veien bli litt lettere for neste som velger en, la oss kalle det omvei.
Takket være de som tar de vanskelige veiene i dag, vil det bli litt mindre ensomt for de neste som skal gå.
Og våre barn er de neste.
Og skal de stå der, og se på oss peke og le i dag?
Eller burde de lære å brøle et skikkelig kraftig heiarop?
Hva skal du med alle de ungene da?
14 kommentarer
Det er veldig rart hva fikk klarer å lire av seg. Både hvor gammel man er, antallet barn, navn og oppdragelse. Alle andre vet liksom best… Hva hendte med å holde seg til: gratulerer!! Og heller holde tankene for seg selv . Blir helt matt
Jeg har selv 4 barn og det er allerede mye for mange . Jeg heier på deg og alle som gjør hva de ønsker selv. Ingen burde dømme noen andre før de har stått i samme skoa, eller har gått samme stien. God jul til deg og dine!🎄🎅
Utrulig ka folk kan komme med altså. Nåkka eg høre ofte (jobbe på sykehjem), e at eg må få mange unga mens eg kan. Å det kommer fra folk med mange unga som e takknemlig for at dem har så mange rundt seg, og det kommer åsså fra folk med få barn som skulle ønske dem hadde fleire rundt seg. Man angre ikke på de ungan man fikk, men heller de man ikke fikk 😊 Stå på, dakker e en flott familie 😍
Jeg tror nok spørsmålet kommer pga at det er mange eksempler på familier som får flere barn enn de klarer å ta vare på, og i tillegg har du jo lagt ut mye i forhold til dine utfordringer med psykisk helse. Jeg tror du vil tjene på å være åpen rundt tankegangen deres og ønske om mange barn, jeg regner med at dere har noen tanker om hvorfor dere velger som dere gjør. Jeg savner at du i innleggene dine står rakrygget i dine meninger om hvorfor, og ikke klager på andre hele tiden. Vis heller noe forståelse for at folk lurer og stiller spm.
Om du leser så skriver jeg at det handler ikke om at jeg blir lei meg for at hun spør, men at hun får seg til å spørre et slikt spørsmål kun fordi mennesket foran. henne har tatt et annet valg enn henne.
Mitt poeng her er enkelt, det er ikke alle spørsmål du trenger å få svar på.
Så enkelt men vanskelig er det altså 🙂
Men siden påpeker og stiller spørsmål vedrørende vårt valg med stor familie er det mange svar på det.
men jeg velger å svare deg siden du blander inn min sykdom (som jeg forøvrig ble frisk ifra for 8 år siden)
Først av alt, så er det ikke alltid man kan planlegge livet, til tross for at man gjør tiltak for å prøve å forme det 🙂
og det er også vitki for meg å påpeke at det er ikke barna som har gjort meg syk, snarere tvert imot.
Det er hva jeg har opplevd som menneske før jeg ble mor.
Jeg vil at du leser innleggene mitt, og ikke leser bare det du vil lese, men hele.
Og der ser du at dette innlegget handler ikke om mitt valg om å ha flere barn, men å heie på de som tar andre valg enn “normalen”. De som tørr å skille seg ut
og ta imot livet slik det ble 🙂
Jeg tror ikke nødvendigvis folk trenger å mene noe negativt ved å spørre, men de er oppriktig interessert i å bli kjent med dere og hvordan dere velger å leve livet deres. De aller fleste velger å få 2-3 barn fordi de tenker det er så mange de rår over. Jeg ønsker gjerne å forstå de som velger annerledes, men jeg finner ikke svar på det i innleggene dine. Så hva er refleksjonene deres rundt det å få flere enn 2-3 barn? Jeg heier på folk som gjør ting annerledes, så lenge de har reflekterte tanker rundt valgene sine. Noe som provoserer meg er når folk er « passasjer» i sitt eget liv og sier at « det bare ble sånn», for da har ofte barna et dårligere utgangspunkt også.
Men det er jo måten man ordlegger seg når man spør som har betydning, og som også avgjør hvordan mottakeren tolker spørsmålet. «Hva skal du med alle de barna?» gir jo en helt annen ordlyd enn «hvordan er det å ha sju barn eller «hva tenker dere om å ha så mange barn?» ☺️ Spørsmål som skaper rom for refleksjon og ikke forsvarsposisjon. Jeg heier på dere store, skjønne familien!
Jeg tenker at man må lete godt for å finne noe positivt i akkurat dette spørsmålet, men i enkelte tilfeller er nok kanskje det ønsket ja 🙂
Jeg tenker jo ærlig og oppriktig at det ikke er alt vi kan forstå, men mer vi kan respektere.
Hva du legger i reflektert svar og god begrunnelse vet jeg ikke om jeg kan oppnå, fordi jeg tror du setter deg selv i mine sko.
Som du sier, de fleste velger to fordi det er det de rår over. Jeg er ikke enig.
Jeg tror man er i stand til å rå over det man får servert 🙂 Men at man til stadighet må tilpasse sine vaner, behov osv.
Hadde du spurt meg for fire år siden om jeg var i stand til å håndtere fire barn til, hadde jeg ledd av deg og konkludert raskt med at det hadde jeg ikke.
I dag ser jeg jo at jeg hadde tatt feil, for jeg sjonglere (sammen med min mann) denne flokken overraskende godt om jeg får si det sånn.
Men vi har ingen vakre, reflekterte tanker om hvorfor vi har valgt å få så mange som jeg ønsker å dele.
Det er faktisk slik at det “bare ble slik”, altså i den forstand at noen ganger hender det at barn blir til selv om man ikke hadde tenkt at barn skulle bli til, og gjort sine tiltak for det. for det er slik at livet ikke kan planlegges, og enten man vil eller ikke, så er man litt passasjer i sitt eget liv.
Og innimellom, får man lov til å ta styring 🙂
Selvfølgelig har det vært noen tanker og refleksjoner og valg som må taes når man står der etter å ha vært passasjer og får ta tilbake styringen.
Men skal det virkelig være nødvendig å dele de for å oppnå respekt for at jeg har valgt annerledes enn hva kanskje du har gjort?
Det er så ofte folk enten ikke tenker seg om, eller tenker seg om og så sier dumme ting. Har jeg skjønt en ting er det jo at jeg aldri kommer til å klare å kontrollere hva andre sier eller spør meg om, så jeg får heller konsentrere meg om hvordan jeg ønsker å reagere selv. Men det er så vanskelig. Skal man høflig overse det veldig upassende de sier, stå opp for seg selv og si sin meningen, eller noe annet. Jeg synes det er vanskelig. Jeg skal snart tilbake på jobb etter en lang sykemeldingsperiode. Først pg en spontanabort, og så til tilslutt heldigvis et vellykket (så langt) svangerskap. Når jeg endelig orket vise meg på jobb etter spontanaborten var flere kollegaens første spørsmål «så du er ikke borte fordi du er gravid? Tenk så koselig det hadde vært!», osv. Folk tenker ikke. Nå har sjefen informert de om spontanaborten, og siden har jeg ikke sett de. Det blir spennende å så hvilke kommentarer man får når man kommer tilbake med mage. Mye upassende vil jeg tro, eller «unnskyldninger». Spørsmålet er hvordan man skal reagere.. ikke vet jeg.
Og her må jeg bare presisere at jeg er enig i at spørsmålet “hva skal du med alle de barna?” ikke har en positiv ordlyd – om det var ment i positiv forstand, burde det vært ordlagt annerledes – slik at det ikke blir anklagende. Det kunne kanskje høres ut som jeg stiller meg uforstående til hvorfor du reagerte slik du gjorde, men det er altså ikke tilfelle!
Har 3 barn, og blir straks spurt rett ut hver gang eg nevner det “og alle har samme far??” “er dei helsøsken?” “fleire fedre da eller??”…. Blir like paff hver gang over at det er noe andre mennesker føler dei har rett på å spør, og ofte i en litt sånn “forventer at du har tre fedre og knapt veit hvem dei er” måte å spør på! Men jepp, alle 3 barna med samme far etter ett ekteskap og 12 års forhold som desverre tok slutt like etter at minste fylte 3 mnd… Og der kommer nok hovedgrunnen for at eg blir spurt… fordi eg er alenemor…. Idiotisk spør du meg, å spør noen om noe så privat som det, og har selv opplevd at fleire har hevet øyebrynet når eg seier eg har 3 barn, og fått høre “du er vel ferdig nå da eller???” “hehe, burde sterilisere deg nå” eller “OJ! kanskje på tide å stanse produksjonen nå eller?” :-O Stå på videre du, og hev deg over dei som har noe vondt å si! Selv har eg stor respekt for deg som har 7 barn, og eg tenker på kor ufattelig heldig du er som har den opplevelsen <3 <3 Heier videre på deg <3 <3
Jeg får alltid den at, NÅ ER DU vel ferdig.. Jeg har bare 2 så skjønner liksom ikkje helt poenget med å blande seg om jeg vil ha 2 eller 10. Du skulle bare svart henne at du hører på Erna og at du gjør noe for alle 😉 Hadde aldri fått meg til å spørre andre om slikt!!
Er det mulig?! Blir helt paff. Og enda mer paff etter å ha lest gjennom kommentarfeltet. Hva folk får seg til å ha ut av seg! Så lenge dine valg ikke berører mitt liv og visa versa, tenker jeg en får gjøre som en vil. 😊
Så lenge dere har hjerterom og husrom, er det jo bare dere som kan bestemme om det blir 7 eller om det blir 7 til etter det. Vanlig folkeskikk og høflighet er det visst manko på i alle settinger som har med gravide, barns opphav og hvorfor man får barn. 😱
Nei, usj, så usympatisk sagt 🤬
Hva sa du til det, egentlig?
Heier på deg! Brøler faktisk 🤗🤗