Det har svirret rundt i media en stund, foreldre har plutselig fått nok.

Plutselig tok foreldre en såkalt helomvending, sosiale media hadde visstnok gjort oss til konkurrerende fasademennesker hvor kun det såkalte perfekte ble lagt ut. Sovende babyer, strigla stuer, deilige middager, nybakt bakst, kunstverk av kaker, scrollet vi daglig gjennom i våre sosiale kanaler.

Men så fikk “vi” altså plutselig nok.

Vi tok en usving og plutselig endre konkurransen seg totalt. Vi skulle vise den andre siden. #prosjektuperfekt.

Ærligheten skulle opp og fram, vekk med fasaden og fram med virkeligheten.

Plutselig ble det nærmest en konkurranse om å vise våre mest kaotiske og rotete øyeblikk.

Jeg har tre barn, tre barn kom inn i familien vår på under 5 år.

Her skal jeg love deg jeg har flust av kaotiske og rotete øyeblikk, tider hvor jeg kjefter og smeller, tider hvor jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, tider hvor holder på å bli gal, tider hvor jeg ser dobbelt fordi jeg er så ufattelig sliten.

Jeg har aldri vært flau over de, aldri prøvd å skjule de. Selvsagt er det øyeblikk hvor jeg ikke er ekstremt stolt av meg selv.
Øyeblikk hvor jeg aller helst ikke vil ha folk inn i stua. Øyeblikk hvor jeg tenker hva i huleste er det jeg driver med nå.

Men for meg, er ikke disse tider #uperfekt, for meg er dette en del av hverdagen, del av virkeligheten med barn i hus.

En del av min hverdagslykke.

Jeg mener, la oss spørre oss, hva er egentlig perfekt og hva er uperfekt?

Fordi for meg, er mitt lille uperfekte, en del av mitt uendelige perfekte.

Henger du med? Ikke? Ok la meg forklare.

 

Ofte, velger jeg å slenge meg i sofaen, surfer på telefonen, tar meg egentid. Enser ikke barna mine mens de desperat søker oppmerksomhet.

Uperfekt?

ja kanskje.. helt til treåringen kravler opp i i fanget mitt, tar en hånd på hvert kinn, rett opp hodet mitt og gir meg en saftig nuss.

 

Eller at støynivået i huset er så høy  under middagslaging, at jeg knaptnok hører meg selv tenke over kasserollene på kjøkkenet.

Uperfekt?

Vel kanskje, helt til jeg samler styrke og skal si ifra, runder hjørnet inn på stua og finner pappaen begravet i tre unger og uendelig mye gøy.

 

Eller når stuegulvet er kamuflert av leker så man knapt ser det.

Uperfekt?

Tja kanskje, helt til du finner to små som har bygget sin første togbane SAMMEN og leker SAMMEN.

Eller når jeg legger meg, legger hodet på puta og alt jeg har lyst til er å gråte en skvett. Fordi jeg har både kjeftet og ropt til barna.
Gjort og sagt til jeg angrer og føler meg dum for.

Uperfekt?

Mulig, helt til jeg finner en lapp under puta skrevet av eldstefrøken med orda JEG ELSKER DEG  DU ER DEN MEST FANTASTISKE MAMMAN SOM FINNES på.

 

 

Eller når jeg ser meg selv i speilet, med  hengearmer, hengepupper og hengerompe og minst 5 kilo for mye.
Og ufattelig mange streker på magen.

Uperfekt?

Igrunnen helt til jeg får høre fra en liten en…Mamma du er verdens beste å kose på, du er den mykeste og godeste jeg vet om.

 

Eller når jeg skal bade ungene og oppdager at det er et helt berg av vasket tøy som burde vært brettet for minst en uke siden.

Uperfekt?

Mulig, helt til det ender opp med at to småtroll bader, musikken står på full guffe og vi voksne og eldste står å bretter tøy, synger i kor og danser.

 

Vi må passe oss for å være for vellykket ble det skrevet idet trenden snudde.

Jeg mener at vi må passe oss for å se rett over hvor vellykket man faktisk er.

Vi må ikke være redde for å kjenne på hverdagslykken, vi må ikke være redde for å fryde oss over det vi har.

Vi må ikke være redde for å være stolte, og sist men ikke minst, vi må ikke være redde for å VISE at vi er stolte.

Hverdagskaos og hverdagslykke går for meg i ett,
Jeg koser meg i mitt kaos, jeg trives i mitt kaos, jeg er STOLT over mitt kaos.

 

Jeg ELSKER mitt kaos,

 

og det, burde DU gjøre og.

LIk og del dette innlegget med noen du burde være stolt over sitt kaos.