Hvordan bekjempe mobbing?

Mobbing,

jeg vet dessverre så alt for godt hva jeg snakker om når jeg sier det.

Mobbing.

Jeg opplevde selv mobbing, fra barneskolen og helt opp til jeg fant ut at jeg ikke skulle bry meg mer.
Faktisk så tror jeg aldri det har sluttet, jeg bare (prøver) å ikke bry meg.

Det ble værst når jeg begynte på ungdomskolen. Da ble både mobbingen psykisk og fysisk. Ikke bare ble jeg holdt utenfor, jeg ble også dyttet, sparket, snødynket, slått og dusjet med vann og annen veske jeg ikke en gang tørr og tenke på hva var.

Mobbing.

Nå som aldri før, kjemper vi kampen mot mobbing for fult.

Barnehager ordner bursdagsfeiringer selv og lager kostymer til karneval selv.

Skoler setter inn tiltak som uniformer og like sekker.
Alle må invitere alle eller ingen i bursdag så ingen blir holdt utenfor.
og gavene skal ha lik verdi.

Ingen skal fortelle om noe kanskje andre har ikke har fått gjort.

Vi bekjemper mobbing med å utjevne forskjellene.
Ved å gjøre hverandre så like som mulig.

Ingen skal bli holdt utenfor, ingen skal føle seg annerledes, ingen skal skille seg ut.

Og dette holder vi på med, fra barnehage, til barneskole, til ungdomsskole,  også går det plutselig ikke lengre…

Plutselig står vi der, i en verden full av forskjeller, virkeligheten treffer oss midt i panna.
Noen har alt, noen har ingenting. Noen er sånn, andre er slik og ikke minst slik må vi omgås med hverandre.

respecting-differences-WEB

I den virkelig verden kan vi ikke skjule forskjeller bak uniformer, og det er faktisk ikke slik at alle får være med på alt. For, er det slik at vi “voksne” slutter å mobbe? Og at vi derfor tåler forskjellene?
Her sier vel fasiten et klart, tydelig og rungende NEI.
Mobbingen forandrer seg igrunnen ikke, vi trakaserer, dytter, slenger med leppa, støter ut, truer og ser ned på andre mennesker. Rett som det er, ja det skjer på arbeidsplassen, på bussen, trikken, blandt venner, og for all del la oss ikke glemme nettet.

De fleste av de sosiale medier har 13 års aldersgrense, samme alder som vi er i ferd med å miste skjermingen av alle forskjeller. Du finner ingen værre mobbesone.

Cultural-differences_Doing-business-globally

Å bli mobbet, eller være en mobber er noe som preger en et helt liv. I de værste tilfellene TAR mobbingen liv. Det var dager i livet hvor jeg kastet opp på vei til skolen. Kastet opp fordi jeg var redd, fordi jeg fryktet dagen.

Jeg visste aldri hva som ventet meg, hva slags ord som skulle bli kastet etter meg.
Jeg viste aldri om jeg klarte å skli usett gjennom dagen eller om jeg kom gråtende hjem.
Dessverre endte ofte dagene med tårer og smerte, enten i hjertet eller pga vold.

Mobbing.

Det er ikke mye man trenger å skille seg ut før man kan bli et offer for mobbing.
Faktisk trenger det ikke være noe i det heletatt. Kanskje det bare var en liten hendelse som utløste noe som skulle følge deg resten av livet.

For meg? Jeg hadde overhode ikke statistikken med meg.
Enebarn, alenemor, lite penger, stadig på flyttefot og la oss ikke glemme at jeg var lubben og fregnete.

Poissons-difference-5755x297

Men tenker jeg at tiltak som uniform og tvangsinvitasjon til bursdag hadde vært løsningen?

Nei.

Jeg mener vi bør jobbe med det som VIRKELIG kan gjøre en forskjell.

Holdningen vår.
Toleransen vår.
og ikke minst respekt.

Respekt for at vi er forskjellige, vi har forskjellige kulturer, ser forskjellige ut, har forskjellige interesser,
økonomi og livshistorier.

Vi må respektere at vi deler denne kloden med 7,1 milliarder andre.

Barn kan være slemme sier vi.
Og vifter med pekefingeren mot de små som har snakket stygt til hverandre.

Mobbing.

Bare 3 kom i bursdagen roper vi ut i media, skriker så høyt vi kan.
Konsekvensene av at både bursdagsbarn og barn av foreldre som tilsynelatene har holdt barna unna bursdagen blir hengt ut og at vi skaper enda større konflikt, det ser det ut til at vi helt har glemt i det hele.

Hva er det som skjer i forkant av en slik hendelse?
Tvinger vi barna til å gå selv om de ikke vil?
Glemmer vi å snakke om hvorfor man burde dra, selv om man ikke leker sammen hver dag?

Hva lærer vi barna dersom de får velge å ikke dra? Er det ok å la være å takke ja til en invitasjon?
Det er jo igrunnen det, er det ikke? Så lenge man har de riktige årsakene?

Å ikke dra til Lottes bursdag fordi hun er tykk, er ikke det.

Uansett om du ønsker eller ikke.
Barna hører på deg og dine holdninger.

DU er et forbilde.

DU må ta ansvar.

Snu pekefingeren mot deg selv.
Snakker du godt om alle? Eller slenger du med leppen, snakker nedlatende mot andre uten å bevare respekt.

Når snakket du sist om den irriterende naboen over middagsbordet?
Eller når sist kniste på telefonen med ei venninde mens dere snakket om hvor mye Lise hadde lagt på seg?
Når kommenterte du et annet menneske på TV mens barnet satt ved siden av deg?

Hvordan snakker du om andre barn, familier og ikke minst lærere med barna?

Vi er forskjellige, slik er det bare.

For å bekjempe mobbing, må vi se oss i speilet.

Hva sier DU høyt?
Hva tenker DU om andre?

Sammen kan vi faktisk bekjempe mobbing, vi må bare begynne fra riktig side, oss selv.

4 kommentarer
    1. Har selv blitt mobbet hele barneskolen og ungdomskolen, så vet alt om hva det gjør med deg som person. Jeg tenkter som så at uansett hva skole/ barnehage gjør, for at alle skal være “like”, vil det vil alltid finnes forskjeller, og det er jo det som gjør oss unike. Er helt enig med at holdning, tolernase og respekt er det som skal til for å bekjempe mobbing. Det er greit å være annerledes. Det finnes ingen standard.
      Kunne skrevet uendelig mye om dette temaet, for det kjenner jeg alt for godt til. Men som mamma føler jeg det er veldig viktig at gutten min vokser opp med den holdnignen at man har respekterer for andre, og at man ikke skal behandle andre på en måte man ikke vil bli behandlet på selv. Det vil alltid være noen man ikke kommer like godt overens med, og det er lov, men man skal behandle hverandre på en bra måte uansett.

    2. Helt enig med deg i at å utgjevne forskjellene vil vi i lengden tape på. Vi må lære toleranse for at alle ikke er som oss. En mor jeg kjenner med ungdomsskoleelev fortalte hva hun hadde sagt til datteren sin, da hun satt hjemme og klaga på diverse klassekamerater fordi de var sånn og sånn. Hun sa til henne at ikke alle kan være bestevenner, men vi må likevel forholde oss til hverandre i hverdagen og omgås med respekt. Når du blir voksen og kommer ut i arbeidslivet kan du ikke regne med å havne i jobbteam med kun likesinnede! Du må regen med å samarbeide med mennesker som har spesiell personlighet, klesstil, en helt annen arbeidsmoral og metode enn deg selv, og mennesker som har vidt forskjellig syn på politiske standpunk. Man må likevel greie å møtes rundt et felles mål og finne gode løsninger sammen, ellers går ikke samfunnet rundt!

    3. Skulle bare ønske flere tenkte som deg. Hvis store deler av samfunnet klarte dette ville det vært bedre. Jeg håper vi klarer å komme dit en dag!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg