Er det innafor å bruke litt ekstra tid her inne eller?
Hun småler selv om jeg ser at hun egentlig mener det.
Ser på neste plagg på hengeren.
Mens blikket flakker mellom genseren hun holder i og damen bak disken spør hun igjen.
Det er innafor, er det ikke?
Jooo da sier hun bak kassen og smiler betryggende.
Jeg bare smiler mens jeg rugger litt ekstra på han som akkurat har sovnet.
Det blir denne tror jeg, sier hun og rister litt på genseren hun har i hånda.
Men tar meg ikke tid til å prøve, kommer innom om den ikke passer.
Får gå ut før det blir kaos.
Hun betaler. Tripper nærmest ved kassa.
Takk takk sier hun.
Så høres barnegråt utenfra.
Uff,  sier hun og ler igjen.
Av og til så lurer jeg på hvorfor man får barn jeg altså.
Hun forsvinner ut døren og ut av butikkvindu kan jeg se en liten rufsete frøken som kommer fra lekeplassen rett ved, mest sannsynlig er på alder med min 2 åring som løper rett i armene til damen med den nye genseren. Tårene som sprutet hele veien bort er nå blitt små bekker på kinnet og øynene åpner seg i det hun får komme opp på armen.
Jeg ser en nuss på kinnet, et blås på hånden og vips så er smilet der igjen.
Av og til lurer jeg på hvorfor man får barn.
Jeg skal ikke være sen om å innrømme at jeg selv har tenkt det, flere ganger.
Men helt ærlig, så har jeg heller aldri funnet svaret på det.
Eller rettere sagt, jeg har tatt meg tid til å spørre, ikke svare.
Veslemann i vogna våkner til.
Gnir seg i øynene og smokken spretter.
Jeg dytter den inn.
Han er urolig, kålorm bevegelser i vogna.
Det er på tide å trekke ut, denne karen trenger søvna si.
Jeg tusler utenfor, rett i et yrende liv på torget.
Sommeren i år har vært elendig, så flere kaster seg over gode dager.
Lekeplassen er rene maurtua.
En liten kar stabber over plassen, målrettet mot det jeg antar er pappan som sitter på huk med utstrakte armer.
Mamman står bak o holder hender

Tenk at så små steg, kan være så stort.
Latteren triller ifra toppen av sklia, der sitter det en liten luring med capsen på snei.
nede ved bunn står mamman klar, hun leker borte titte og ser temmelig klovn ut. Ikke rart han ler.
På huskene sitter en pappa med ei frøken på fanget.
Stille og rolig fart sitter de der, begge to. Og bare er.
Det er latter og tårer om hverandre i den kaotiske maurtua.
hoder som dunkes, knær som skrapes, små stabbende ben som tvinner seg.
Latter som triller på toppen av sklia, gledeshvin når pappa kommer etter og leker monster, stolthet når mamma ser.
Det er kaotisk, bråkete og slitsomt.
Men fy søren så vakkert også.
For der, i den kaotiske maurtuen, ser jeg det.
Hvorfor vi får barn.
Hvorfor jeg gidder
Hvorfor jeg holder ut.
Hvorfor vi holder ut.
Han og jeg.
og i tillegg gjør dette igjen og igjen og igjen.
Gjentar prosessene som både krever mye av kropp og sjel.

Der så jeg det plutselig.
Jeg har vel sett det før, men det ble så klart, mens jeg fikk være tilskuer på den fineste maurtua jeg. har sett.
Svaret er enkelt, men vanskelig å forstå før du står der selv.
Barna gjør oss til bedre mennesker.
Det er kanskje klisje å si, jeg vet, men
barna mine har gitt meg mer empati, og tro det eller ei mer tålmodighet.
De har lært meg mer enn noen andre.

Barna mine har gitt meg evnen til å sette andre foran meg selv.
Og ikke minst gjort meg mer omsorgsfull.

 
Visst meg at jeg er i stand til å gjøre mye mer enn jeg hadde trodd.
Gitt meg en helt annen selvtillit og tru på meg selv.
De tvinger deg til å leve i nuet, se hverdagen som en fest og le, mye.

Jeg tror helt oppriktig vi får barn, for en større evne til å forstå.
At det å bry seg om andre, kan gjøre mye med deg selv. Å se et menneske, fult og helt kan gjøre at du står å klapper og tørker tårer, selv for de minste skritt.
Klart kan man oppnå denne forståelsen på annen måte også.
men barna har en helt egen evne til å dele dette naturlig.

De gir deg det nærmest intravenøst.
For noen kan selve effekt bruke litt tid, men det kommer.
Jeg lover det kommer.
Jeg ble stående å bare se.
Se og føle.
Den kaotisk vakre maurtuen var proppfull av små øyeblikk verdt gull.