Hvis du ikke du står stille i køen reiser vi rett hjem, da blir det ikke noe show!
Hvis du ikke slutter å gråte nå, kan du bare glemme den lysstaven du vil kjøpe deg!
Hvis du ikke holder mamma i hånden, tar jeg den Mikkehatten med en eneste gang!
Hvis du ikke sitter stille nå får du ikke noe popcorn i pausen!
Hvis du ikke blir med på do før showet starter, ringer jeg til Elsa og sier at hun ikke trenger å komme!
Hvis du ikke hører nå så…..
Jeg sitter midt i publikum på Disney on ice, midt i småbarnsforeldre mekka.
Omringen av lysende Elsa staver, glitrende mikkeører, alt for dyrt popcorn, ukomfortable foreldre på alt for små stoler og små soldater som spente, nysgjerrige og utålmodige sitter eller turner på stolene sine, som venter (u)tålmodig på at showet skal begynne.
For det fleste så har det vært en strabasiøs ferd til stolen de sitter i med sine spente, små håpefulle.
Kanskje har de fått oppfylt en stor drøm allerede, reist med tog, ja kanskje til og med fly, sovet (dårlig) på hotell, og sett en storby for første gang?
Mange inntrykk på kort tid, masse sommerfugler i magen, og attpåtil en ørlitt stressa mamma eller pappa å holde i hånden, som gjerne vil treffe riktig inngang til spektrum og som kjenner lommeboken svi før de har tatt første steg inn.
Og nå, er det hyggetid.
Vi SKAL kose oss.
Og det er kanskje der, årsaken til at de tomme truslene hagler ut ifra en småstressa munn.
Forventningene vi har, til oss selv, barna og hele pakka.
Hver en liten uventet handling kan snu alt på hodet og gjøre opplevelsen til noe helt annet enn vi hadde tenkt i hodet vårt.
Derfor er skuldrene høye og truslene tomme.
Jeg vet liksom ikke om jeg skal le eller gråte av oss.
Vi foreldre altså.
Jeg hører desperasjonen i stemmen i det de bare ramler ut.
Og jeg må la meg spørre, hvorfor sier vi de, gang på gang på gang.
Når vi, om vi tenker oss om, trolig aldri har opplevd at de funker?
For å si det enkelt, eller kanskje slik vi ville sagt det selv.
Hvorfor lærer vi aldri?
Jeg sitter så langt ifra å peker og ler her.
Jeg går foran i troppen.
Dronningen av tomme trusler, thats me.
Jeg har truet om både Julenissen, bursdagsgaver, påskeharen, lørdagsgodt, barneTV, favoritt leker, Ipadtid og lesestund.
Jeg har viftet med pekefingeren, funnet strengestemmen og stampet i gulvet mens jeg har lovet på tro og ære at det meste de har sett frem til kan bare glemmes, hvis ikke…
Og ikke en gang, tror jeg at det har funket.
Ikke en gang.
Likevel, har jeg gjort det i 12 år i strekk.
Jeg vet hva som trigger meg, hva som får meg til å true, det er når jeg står i situasjoner som gjør meg stressa, som ikke står som forventet og ikke minst når jeg ikke aner hva jeg ellers skal si.
Men hvorfor ikke da heller bare holde munn, isteden for å gjøre vondt værre?
Jeg sitter og småler litt, samtidig som jeg sender noen sympatiske tanker til alle de som står å trusler få minutter før showet skal begynne, jeg forstår de så inderlig godt, samtidig som det fascinerer meg noe inderlig at vi ikke ser og hører at dette ikke hjelper.
Jeg tror det er håp, alltid, og kanskje, jeg klarer med dette innlegget og få oss et steg på riktig vei ?
For det vi trenger, er bevissthet.
Noen som bare hvisker i øret, at det vi gjør i ren desperasjon ikke virker.
Men at det kreves at vi lager en plan før vi plutselig står der igjen.
Vi vet jo alle, at gamle vaner er vonde å vende.
Det finnes avanserte metoder, og enkle.
Uansett hvilken vei man velger, vil enhver desperat situasjon uten tomme trusler, være en seier verdt å feire spør du meg.
Både på våre vegne, og våre små.
For velger man en annen utvei, er det også trolig større sjans for at utfallet vil bli hyggeligere både for deg og den lille som slipper å få pekefinger og sintestemme i fjeset.
La meg først si, at jeg sier ikke alltid at trusler eller sintestemme ikke er på sin plass.
Men for at det i det hele tatt skal være fornuftig, være mulig å henge med på, og relevant.
bør trusselen også være RELEVANT, eller sinne være forståelig i en eller annen grad, enten der og da eller etterpå.
La meg gi deg et eksempel, av de som jeg var vitne til over:
Hvis du ikke holder mamma i hånden, tar jeg den Mikkehatten med en eneste gang!
Kunne, om man hadde laget en plan stede blitt:
Hvis du ikke holder mamma i hånden, kan vi miste hverandre. Det er så mange mennesker her, derfor er det trygt og godt å vite hvor du er ved at du holder i hånden min.
Men truslene som ramler ut, er ikke fornuftige eller forståelige, de bare kommer, rullende ut i desperasjon.
Og gjør allerede en smule forvirret liten soldat enda mer forvirret.
Det er mitt nyttårsforsett, om man skal kalle det det.
Mindre tomme trusler.
Vi skriver 19. januar og jeg har kort oppsummert en lang vei å gå enda.
men til en forandring, så er bevisstheten der, og der er det største steget.
Jeg har også laget meg en plan.
En avansert plan er det ikke, en enkel en, så jeg kanskje klarer å gjennomføre.
Jeg har to valg når truslene kiler på tungespissen.
Holde munn. (usannsynlig vanskelig, men ofte vesentlig mer effektfult enn å true)
eller,
Snu truslen til en form for belønning.
La meg gi deg et eksempel:
Dersom du ikke kommer nå, kan du bare glemme å bade!
Skal bli til.
Dersom du kommer nå, skal du få proppe rett opp i badekaret.
Hang du med?
Enkel men ørliten tvist.
Ikke alle den funker på, men da funker stillhet.
Og når jeg kjenner at de tomme truslene dukker opp så sjelden jeg ønsker (for kvitt de blir jeg nok aldri)
Kan jeg se om jeg har tid og overskudd til å lese Foreldremagi av Hedvig Montgomery (annonselenke)
Kanskje det finnes flere bøker der ute, tips meg gjerne i kommentarfeltet.
For all del, ta ikke dette innlegget som en pekefinger, men som en tankevekker.
Jeg tror vi alle driver med dette, noen ganger av en åpenbar grunn, andre ganger ikke.
Også tørr jeg påstå at de aller aller fleste av oss også sitter igjen med erfaringen at det faktisk ikke funker.
Til tross for at barnet faktisk tilslutt gikk på do, holdt deg i hånden eller satt stille.
Jeg skal tørre å være så påståelig og si at jeg ikke tror det var trusselen sin seier, men noe helt annet.
Så er det bare opp til oss, å finne ut hva det var.
Spot on! Jeg har forsåvidt vært oppmerksom på det lenge og blir så irritert når svigermor stadig vekk kommer med tomme trusler. Sa det til henne en gang også, det ble ikke god stemning av det for å si det sånn 😉 jeg kommer også med trusler men vet da at det er ting som jeg kommer til å gjennomføre! Som f.eks i dag da 5 åringen måtte legge seg tidlig fordi han gjentatte ganger i løpet av dagen ikke hørte etter. Når truslene også blir gjennomført da tror jeg det hjelper mer. Men man har jo mye mindre å komme med da, for de fleste ting man truer med ønsker man jo egentlig ikke å gjøre…
Godt å høre det ikke bare er meg. Vet ikke hvor mange tomme trusler som kommer hver dag, jeg glemmer i hvertfall å gjennomføre flesteparten 🙈 Det skal bli mitt nyttårsforsett også. Er en uting
Tips 😊 Boka finnes som lydbok på Fabel 🤩. For meg er det mye enklere enn å lese selv.
Jeg tror vi alle er der eller har vært der. Jeg kommer med altfor mange tomme trusler og fikk meg en wake up call i helgen da sønnen på 8 år ikke hørte etter på noe. Jeg skrek ut: hvis du ikke slutter nå så tar jeg fra deg tlf og kaster simkortet🤦♀️ Han ser opp på meg,smiler og sier: jammen mamma…du vet da at det ikke skjer. Hvor mange ganger har du ikke sagt det??? Jeg mumler litt for meg selv,går inn på badet,river meg litt i håret før jeg tenker meg om..jammen har han rett..hvor lenge skal jeg holde på med dette her🙈🙉 snakk om å bli tatt på senga😂 takk for at du igjen klarer å få flere til å våkne opp,reflektere og tenke over hverdagen❤
En liten tankevekker! Takk for den 👍 tror vi er mange som kan endre litt på setninger før de forlater tungespissen 😊
Jeg opplevde noe utrolig av en dameforelder.
Ungen hennes var spinnvill og de satt bak meg på kinoen. Ungen sparket og gav uttrykk for at JEG vil ikke sitte i ro.
Moren sier så; hvis du ikke sitter i ro nå så blir damen ( jeg) bli rasende på deg og tar fra deg snopet.
Jeg ble så overasket . Jeg reiste meg og sa; Kjære mamma og jente. Jeg blir aldeles ikke rasende på deg og det er feil av deg mamma og si at jeg blir rasende og ta snopet fra jenten din.
Moren ble heldt satt ut reiste seg og gikk ut med barnet. De kom forøvrig inn da filmen begynte og barnet fant roen og så på filmen.
Hun har vel en podcast også, sammen med Aftenposten som heter Foreldrekoden 🙂 har ikke hørt noe selv, men vært så heldig å blitt med på kurs gjennom jobb to ganger!
Anbefaler å sjekke ut en facebook side som heter “forstå ditt unike barn” og foreldremestring.no.
Der legger di ut relevante artikkeler, i tillegg til at det ligger ute mange videoer med intresange temaer om barn og foreldre og forskjellige utfordringer som følge med!
Det er en mann og ei dame som driver denne sida og dei er veldig dyktige i det dei driver med 🙂
Helt enig med deg! Det hjelper ikke det spøtt. Og barna tar etter de voksne eller sine rollemodeller! De speiler seg i dem. Jobber i barnehage og hører at barna også gir tomme trusler til hverandre.. hva med den klassiske « Du får ikke komme i bursdagen min hvis du gjør sånn..» eller en jeg hørte i dag «Hvis jeg ikke får den blyanten flytter jeg til Thailand faktisk!» 😉
Men jeg skjønner frustrasjonen, og har selv kommer i fare for å gi tomme trusler i stressa situasjoner eller i situasjoner hvor man ikke finner på noe annet å si..