Jeg synes hun er modig, må jeg innrømme i det hun kommer tuslende inn i butikken med to små jenter.
Helt alene. Kun hun som voksen.
Jeg hilser på henne som jeg gjør med alle andre og hun går rett på sak.
Jeg skulle gjerne sett på litt bilstoler jeg, sier hun.
Jeg merker jeg blir enda mer imponert.
Ta med seg to små og i tillegg gjøre innkjøp som krever både fokus og konsentrasjon.
DET tror jeg jammen ikke jeg hadde begitt meg ut på.
Kjørt langt hadde hun også og jentene hadde lopper i blodet.
Jeg tipser om lekekroken vi strategisk har plassert midt i butikken,
de finner seg godt tilrette, de to fine jentene mens jeg og den nydelige mamman får snakket litt sammen.
Hun har et varmt hjerte og er opptatt av at jentene skal sitte trygt og godt i bilen.
Hun følger nøye med på hva jeg sier, i mellom brannslokking i lekekroken.
Blikket hennes flakker mellom to søte små og meg som ivrig informerer.Jeg er imponert over at hun i det heletatt får med seg noe.
Eldste kommer bort, med krokodilletårer søker hun trøst for å ha dunket hodet.
Mamman setter seg rolig ned, blåser magisk mammapust og vips så er det over.
Sånn sier hun og rusker jenta i håret og gir henne en klaps i ryggen i det hun snur seg og løper tilbake.

Jeg skjønner ikke hvordan du klarer fem jeg sier hun og ler smånervøst, jeg klarer ikke to en gang fortsetter hun.
Vi blir stående å se på de to som leker litt før hun snur seg mot meg igjen.
Jeg tar dette sier hun, og peker på sete jeg akkurat har demonstrert.
Hun velger farge og mens jeg skal hente på lager spør hun om det er ok om de setter seg ned for en matbit før de tar fatt på den lange veien hjem.
Det er klart dere kan sier jeg. Det er derfor bordet står der.
De rigger seg til, men det tar ikke lange stunden før eldste kjenner loppene i blodet igjen og hører lekekroken rope.
Jeg jobber litt bak disken mens hun iherdig løper mellom lekende frøken som roper og sulten liten som vil ha mere mat. I mellom slagene ser jeg hun kaster i seg noen biter selv. Puh, jeg takler ikke dette jeg altså, de er jo overalt.
Fy søren så tålmodig hun er tenker jeg mens jeg må småle litt av hun lille som både lager suppe og kake i lekekroken og vil helst ha alle til å smake.
Hun dukker opp bak hos meg plutselig, med en dyp skål av tre.
Væææsjegooo sier hun stolt.
Jeg takker oppriktig og tar imot fantasisuppen og smaker litt.
Da kommer mamman brått og tar med veslefrøken ut, du skal da ikke være her!
Uff innimellom føler jeg at det bare er meg som har slike unger sier hun.
Jeg bare smiler tilbake.
Etter litt får hun samlet flokken igjen.
En i hvert sete på vognen, den ene mer motvillig enn den andre. Hun derimot er tålmodig som få.
Rolig og behersket putter hun den ene sinte frøkna oppi etter den andre.
Men etter noen få sekunder er det stille. Og med noen smarte mammatriks har hun to temmelig fornøyde frøkner i vogna i det hun skal trille ut.
Hun takker for hjelp og jeg takker for besøket.
Hun triller tålmodig ut mens jeg hører de prater om turen hjem.
Jeg blir sittende å se etter de.

Det blir stille for en liten stund.
Da slår det meg,
Hvorfor i alle dager sa jeg ingenting?
Jeg angrer noe innmari.
Der var hun,rett foran meg og gjorde en helt fantastisk jobb, og alt hun gjorde var å snakke ned seg selv og alt hun var, var en supermom.
Hun hadde stålkontroll, en uendelig ro og en vanvittig tålmodighet.
Klart hun ble stressa og svett.
De var to, hun var en.
Det sier seg selv det er mer enn nok.
Jeg ble imponert, vanvittig imponert, men ikke en eneste gang sa jeg det.
Fy søren som jeg angrer.
Jeg håper hun leser, og hun skal vite at jeg lærte noe i dag.
Jeg skal rose, klappe på skuldra og heie frem.
Neste gang.
Skal jeg si noe.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler