Det er med stort engasjement og hjerte jeg setter meg ned å skriver dette.
Og er det et innlegg jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle skrive så er det nettopp dette.

Jeg kan ikke kalle meg Urban, har aldri bodd fast i en by, men alltid bodd sentralt usentralt med 15 min i bil til nærmeste by. Jeg har igrunnen ikke ofret så mange tanker rundt hvor jeg bor.. jeg mener så lenge man trives så er det vel greit?

Jeg har følt lite tilhøret til stedet, plassen. Mer til mitt eget hus og hage.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Lite visste jeg for ca et år siden at mye skulle forandres.

Mye skjedde i 2015, og den største forandringen var selvsagt lillebrors ankomst, og dermed ble den trange plassen enda trangere.

Vi drømte om større plass, men ingen av oss synes noe om å jobbe så blod og snørr spurtet for å kunne bo.
Så dukket det opp, drømmehuset. Stor og god plass, mange soverom, stoooor stue, 2 tomter hage. Men plassen, nå snakket vi ikke sentralt usentralt lengre, men temmelig usentralt kort oppsummert. 1 time til nærmeste by, og kun ferge som forbindelse med resten av kommunen.

450 mennesker, bor i bygda.

Vi kjente ingen her, men både jeg og mannen var fasinert over den lille bygda. Det var snakk om plassen, og ja erru gæærn. Alle (og her mener jeg selvsagt “alle”) som bodde i samme kommune eller nabokommune men ikke i bygda hadde sitt å si om plassen. Usentralt og skjermet. Et sted med innavl sa mange.
Mange hadde mye å si, men få hadde faktisk kjennskap eller i det heletatt vært der.

Men så var det de som hadde vokst opp der, bare god ord, og etter litt undersøkelse fant vi ut av veldige mange av de tok med seg barna sine tilbake når det var på tide å stifte familie.

For elevantallet på den lokale skolen var stabilt. Rundt 50 elever fordelt på 10 trinn.
Det sier seg selv, bygda er ikke stor.

Fornuften tvilte, magefølelsen ropte. Den følte ingen tvil, ta med deg ungeflokken, mannen din og dra.
Pakk sammen, dere har ingenting å tape.

Vi fulgte magefølelsen, rundt oss ble det oppstandelse.
Vi veklset på å angre og glede oss.

Nå… 11 mnd senere er det ingen tvil.
Angeren er borte, og stolheten vokser for hver eneste dag.

Jeg føler på en tilhørelse og stedstolthet som jeg ALDRI har følt på før.
Jeg kjenner klørne vokse og hårene på ryggen reise seg når noen slenger rundt seg med bygdespøker.
Når noen uttaler seg om samfunnet jeg bor i, stedet jeg er blitt så glad i og folkene enda mer.

De aner jo virkelig ikke hva de snakker om, og det er nettopp dette som provoserer meg.

De aner ikke hvilken innsats og engasjement som ligger bak menneskene som bor på et slikt sted som bygda vår, bygda mi. Ja for den har blitt det, selv etter bare 11 måneder.

Her er det ingenting som skjer av seg selv, absolutt ingenting. Men absolut ALT er mulig her, fordi folk tar i et tak, SAMMEN.

Dette er et sted hvor naboene kommer med bakst og velkomstgaver når en ny familie flytter til bygda, som stopper når man tusler hjem med barna fra barnehagen i regnvær og spør om du skal sitte på. Som møter opp og stiller opp på lokalarrangementer, fordi de vet at akkurat dems oppmøte teller. Et sted hvor 17. mai ER barnas dag, hvor mamma og pappa sitter trygt på benken mens barna løper rundt og leker med sine venner og kjente, løper potetløp og kaster på blikkbokser, spiser is til man blir småkvalm og kjøper brus for sine egne penger.

Barna lærer at det å bidra, det BIDRAR og hjelper. At det å bry seg, hjelpe og bidra vil gi noe godt tilbake også. Klipper man hekken til nabodamen, får man ferske vafler med syltetøy etterpå. Er man med på fritidsaktiviteter vil tilbudet bestå, bryr man seg om andre, vil også andre bry seg om deg.

Skolen er liten, men fordelene større. Her er ingen gjennomsiktig, ingen elever faller igjennom. Buss- sjaføren kjenner de på fornavn, postdamen vet når du er på ferie og sorterer ut reklamen du ikke liker. Barnehage og skole ser dine behov nesten før du selv og gjør det de kan for at både små og store har det godt i bygda.

Det er kraft i bygda, nettopp fordi mennesker både ser og skjønner at ved å jobbe SAMMEN blir det kraft.
Her kjører få solo, her bidrar alle med sitt. Og skulle man trenge noe, fungerer den lokale kjøpmann rett som det er som tryllekunster og kan skaffe det meste.

Her er det julekonsert for alle og Pub når korpset har dugnad, akedager på jordet for alle som vil være med og svømming på fritiden bare fordi noen voksne stiller opp, frivillig.

Kom ikke her å tråkk på bygda mi, bare fordi vi er få.

Jeg er ganske sikker på at vi samlet er større enn de fleste.
Det ligger mye hardt arbeid bak ei bygd, veldig mye hardt arbeid.

Ditt snakk og sleng knekker oss ikke, men det bryter av en bit av stoltheten.
Tenk deg litt om neste gang..

Jeg skal ikke begi meg ut på ut på diskusjonen om bygd eller by er best, jeg er ganske sikker på at vi ikke kommer til å bli enige.

Det som er sikkert er at vi trenger mennesker både i bygd og i by.

Og jeg, velger bygd…

Mi bygd… Bjoneroa