Har dere noen planer da?

Jeg skravler om alt og ingenting med ei god vennine på facebook.
Ligger i sengen enda mens barna løper rundt som apekatter.

Søvnen har så vidt vært tilstede i natt, med kraftige kynnere og urolig baby.

Planer? Neeeei…

Og da slår det meg, jeg har forsvunnet… dypt dypt inn i venteboblen.
Ja eller fødeboblen om du vil kalle det.

Et modus som knapt kan beskrives med ord.

Det er 14 november, og 11 dager igjen til termin.

Ingenting annet er viktig lengre.

Vi har faktisk ingen planer, kan faktisk ikke huske sist vi hadde det, sånn bortsett fra nødvendigheter som å handle, lage middag, vaske unger og hus innimellom.

Sosial, hah det er nærmest blitt ett fremmedord.

Jeg er ikke meg selv lengre, jeg har blitt en fødekvinne.
ei som kun tenker på seg selv og sitt, og glemmer ALT annet.

Kroppen er stappet med følelser. Mange og overveldende følelser.
Jeg er ikke meg selv lengre. Jeg har gått ut og elegant dyttet kroppen inn i bobla med følelser og venting.

Jeg er spent, nysgjerrig og forventningsfull.
Hvem er han jeg har gjemt i magen i ni hele månender?
Hvordan vil han fylle sin plass i familien?
Hvordan ser han ut?

Hvordan er han?
Kommer han til å slite oss helt ut med gråt og våkennetter? Eller vil han være en rolig lite sovedukke?
Kanskje en mellomting?

Barna tripper rundt meg og den store magen, de tusler stille inn om morgenen og før jeg får morgenkos løfter de på dyna, akkurat som om de må undersøke om han fortsatt er der inne.

I dag kom vesla inn, med kosen på slep og morgenbustete i sin pysjamas full av hjerter.
Mamma..sier hun mens hun sniker hånden under dyna og klapper på magen.

Jeg tror ikke lillebror vil ut jeg…

Jeg er ikke i venteboblen alene…

Men mens de andre tar plass i venteboblen med meg og føler på de gode følelsene har jeg likevell et eget sted hvor kun jeg får plass.

Og det er der hvor frykten og angsten er.
Urolighet og tanker som ikke er like fredfulle og gode.

Tanker som gjør meg redd, kvalm og gir meg hjertebank.

Kroppen gir meg signaler på at noe snart er i ferd med å skje, jeg kjenner de så absolutt igjen.
Jeg vet at tiden som vi er i ferd med å tre inn i inneholder uendelige mye som vi ikke aner hvordan vil bli.

På godt og vondt.

Dette har dere gjort før sier alle.

De tar feil.

Dette har vi aldri gjort før.
Jeg har aldri gått svanger med dette barnet før, aldri opplevd et fjerde svangerskap før, ikke har jeg opplevd denne fødselen før, ikke har jeg hilst på denne vesle prinsen og for all del, ikke har vi prøvd oss som firebarns foreldre før.

Jeg har aldri ammet han, stelt han eller kysset han på panna.

Har aldri hørt han gråte eller sett han inn i øynene.

Jeg gleder meg, og gruer meg.
jeg er redd og forventningsfull.

Jeg er alt, og det på en gang.

Boblen har omsluttet meg helt, og der inne kommer jeg til å være en stund.
Boblen sprekker ikke når lillebror kommer ut, den blir bare pittelitt større og gjør rom for oss begge.

Boblen er der av en grunn, og jeg lar den omslutte meg nettopp pga den.
Ingenting er viktigere akkurat nå…

Denne tiden får jeg aldri igjen.

Og jeg skal la meg være både redd og forvetningsfull.

Helt til bobla sprekker ….

 

og litt til.