Det er ingen tvil om at foreldrerollen er variert.
Rett som det er må man prøve seg i ulike roller.

Jeg skifter mellom mange iløpet av en dag.
Advokat, kokk, baker, servitør, vasker, klovn, organisator, søppelbøtte (?) osv osv.
Men det er en rolle jeg takler svært dårlig.
Og det er sykepleierrollen.

Og med fem små, og en vinter som bygger seg opp.. sier det seg kanskje selv at jeg har en festlig tid i vente??
Det er uutholdelig på flere måter.
Selvfølgelig synes jeg det er tøft å se de små syke.
De mister gnisten, blir tomme i blikket, klamrer seg fast og bruker meg som både trøst, smertestillende og beroligende.
De går tilbake til borrelåsbaby tiden og suger seg fast som blodigler.
Man blir bekymret om de blir riktig syke, når spiste han sist, drikker hun nok, hvor lenge har feberen sittet i?
Også søvnen da, rotete, humpete og langt ifra lang.

Samme hva slags sykdom det er så kommer den alltid ubeleilig.
Man har jo aldri tid til syke barn.
Hva det er, vet jeg ikke, men ved hver sykdomsrunde får jeg en usedvanlig god evne til å se alt som BURDE vært gjort.

Burde kommer å setter seg på skuldra og lar meg ikke være i fred.
Plutselig er kjøkkenet så rotete som det aldri har vært før, jeg får en ubeskrivelig trang til å rydde i skoene i gangen, som alltid er rotete ellers og ikke minst røske opp i vaskerommet som aldri ser ut.
Jeg blir rett og slett litt smågal der jeg sitter.
Men det sier seg selv med en gutt på 40 grader i fanget, og ei lita pjusk ei mellom bena må skoene bare ligge.
Så får jeg heller gråte en skvett når minstemor endelig har lukket øynene, ta en sjokoladebit i selvmedlidenhet, legge meg tidlig og håpe det blir bedre i morgen…
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå