Dagen er over, iallefall for de små soldatene.
Kvelden er enda ung, for mange.

For meg er den på hell.

Med akkurat nok energi til å føre tommelen ned facebookhistorikken og smågløtte litt på tv sitter jeg der totalt henslengt i sofaen.

En liten tanke streifer innom hvordan jeg i det hele tatt skal klare å komme meg opp igjen, jeg lar den bare gli for bi. Hører om betakaroten i bakgrunnen, den garanterer visst en perfekt og varig brunfarge.

Jeg er utslitt, nok en gang.
Lengter etter å få legge hodet på puta, og krysser fingrene om at ingen av de små våkner.
Jeg får jo sove, kanskje mer enn gjennomsnittet av andre mødre i min situasjon.

Men hver søvn fyller bare koppen halvfull, bare akkurat nok til at den skrapes tom innen leggetiden er i sikte neste dag.

Jeg går på autopilot for tiden, gjør det jeg må (som igrunnen er nok) Gir en klem, blåser på, smører matpakker, vasker tøy, pakker sekker, sørger for næring, en kos, en sang, en puss, et stell, en bedskjed, og bedskjeden igjen, og igjen og igjen.

og igjen.

Så kommer leggetiden, med kattevasker og tannpuss, lydbok, og nattasang.
og de endelig sover, disse søte små sjarmtrollene, med smokk, kos og totten.
På vei inn i drømmeland for å møte selveste Sabeltann, Peter pan og andre.

Da kobler jeg ut.

Sofan nærmest roper og jeg slenger min kropp og voksende mage godt ned i hjørnet.

Jeg enser deg, så vidt, i det motsatte hjørnet.
Sender noen bekymrede blikk mot meg,

Går det bra?

Du trenger egentlig ikke si noe, det holder med et blikk.
Jeg får vondt i hjertet, i sjel og samvittighet.

Dårlig samvittighet for den jeg er der jeg ligger totalt tømt med en tommel på smartelefonen min.

For jeg er her, fortsatt.
Og jenta som sprudlet og sa ja, hun er her, fortsatt.
Hun som freshet seg opp bare fordi hun skulle være fin for deg.
Hun som elsket å utforske liv og verden med deg. Hun som hadde date med deg (både på kino og i senga) som favoritthobby.

Jeg er her fortsatt, sånn langt inni der.

Hver tid, hver alder har sin sjarm sies det, sjarmen i denne tiden..er vel..annerledes.

La oss nyte nå og glede oss over senere

Jeg er bare sliten nå, utslitt rett og slett.

Vi sitter der, i hvert vår hjørne, stirrer på hver vår lysende skjerm.

La oss bare nyte det, akkurat nå.
Stillheten, tomheten og latskapen.

Helt til den blir brutt av barnegråt.

La oss ta igjen timer med kos, latter og hygge litt senere.

La oss sitte her slitne og tomme å ikke gjøre noen ting,

sammen.

For jeg er her, fortsatt..