Det kan komme sånn helt plutselig.
Følelsen er så merkelig at jeg nesten ikke kan beskrives.
Og følelsen er på en måte ny.
Første svangerskap var altoppslukende, jeg leste alt jeg kom over, visste til en hver tid hvor langt jeg var på vei, hvor mange dager fosteret var, hvilke milepæler som var passert og hvilke som ventet.
Spennende fakta som at barnet i magen hadde fått fingeravtrykk, høre, eller at øynene kunne åpne seg hadde jeg full kontroll over når skulle eller hadde skjedd.
Magen stod i sentrum og fokus, jeg pleiet meg selv og magen.
jeg var GRAVID.
Jeg blir nesten misunnelig på meg selv når jeg tenker tilbake.
For denne gangen, vet jeg knapt hva jeg skal svare når de spør hvor langt jeg er på vei.
Jeg har termin i november er svaret de ofte får 😉
Misforstå meg rett (hvorfor sier man det egentlig?)
Reisen er selvfølgelig like magisk denne gangen, jeg bygger jo et menneske.
Men jeg har en liten hær på utsiden også… som tar mye (les: all) min oppmerksomhet og tid når jeg kan gi de den. Ja også en mann da..
Men så plutselig, er det som om den lille i magen gjør sitt.
Plutselig, under barnetvtid, med en unge i hver armkrok, kommer jeg på det.
Gjerne etter minsta har lagt hodet på kulen for å hvile.
Jeg er gravid…
Jeg skal snart bli firebarnsmamma.
Det er jo enda en inni her.
Tidligere i svangerskapet kom den følelsen ofte med et snev av mild angst…
Ohhh my hva er det vi har begitt oss ut på..
Nå.. fylles ofte kroppen med en helt annen følelse.
Takknemlighet, glede, spenning, rikdom og lykke.
Stress, angst og “frykt” er selvfølgelig ikke helt borte, når man venter sitt fjerde barn bør den jo være der,
Men nå, som disse følelsene har landet litt, ender disse opp i planer, kreative og løsningsorienterte tanker.
Selv om magen ikke er altoppslukende og 100 % i fokus hele tiden, betyr det ikke at vi ikke gleder oss.
Nei så langt derifra.
Gleden har kanskje aldri vært så stor skal jeg være ærlig.
Jeg fylles med en glede like stor som et lite barn på julaften, når jeg sitter å ser på den herlige trekløveren jeg har.
Og vet at inni magen kommer det enda en liten soldat som skal fylle denne gjengen og gjøre oss komplett.
Takknemligheten flommer over,
3 friske barn har vi, og jammen skal vi bli beriket med enda ett.
Spenning og forventninger ligger i luften så tilstede at man nesten kan ta på den.
4 barn, vil vi klare det? De tre vi har krever ofte mer enn nok. Hvordan skal det gå med oss som par?
Vil vi klare å nyte babytiden? Hvordan vil søskene ta imot den lille?
Jeg vet ikke om barnet hører nå
Jeg vet ikke om det ser,
men jeg vet atnår vi får se han eller hun for første gang, vi får oppleve de første åndedrag, første blunk, hånden din rundt pekefingeren min, og dine første klynk vil jeg igjen kjenne på den ubeskrivelige følelsen av å holde et barn for første gang.
Denne reisen, hvor jeg bygger et menneske, bærer fram et nytt liv, en ny sjel, en helt ny person som skal flytt rett inn i vår familie.
Denne reisen blir igrunnen bare større og mer magisk for hver gang.
Plagene innser jeg at jeg har glemt for hver gang magen vokser, hodepine, kvalme, bekkenløsning, trøtthet, halsbrann og hjertebank er en del av hverdagen disse ni månendene.
Men for hver gang vet jeg så inderlig hvor mye det er verdt det.
Kjære lille du som er i magen min, som vokser og utvikler deg der inne.
Kjære du som gjør meg tankefull og full av forveninger og takknemlighet.
Håper du koser deg, jeg koser meg med deg.
Haha, jeg hadde det sånn med nr 3. Jeg glemte det til stadighet 😛 Men så fikk jeg et spark i ribbenet eller i blæra og da var det ikke så glemt allikevel 😉
Ah, trodde det bare var jeg som kunne glemme at jeg er gravid. Noen ganger våkner jeg og kommer ikke på det før jeg må rulle meg ut av senga 😉