Sommerferien i år har vært innholdsrik.

Eller, vi kaller det strengt tatt ikke ferie lengre, vi kaller det opplevelse.
Med tre barn utenpå og ett i magen er det langt ifra lange late dager med stråhatt og longdrinks vi snakker om når sommerferien melder seg.

Men fint har vi hatt det, så fint at jeg er helt utslitt 😉

Det er gøy å oppleve nye steder, attraksjoner, severdigheter, plasser og arrangementer sammen.
Det gir oss påfyll, vi lærer, opplever, skaper minner og har mye å snakke om sammen etterpå.

Men vi er ikke de eneste som liker å tilbringe sommeren i feks parker og byer.
Er det noe vi har vært mye med i sommer, så er det folk.

Noen parker har vært som maurtuer, og kombinasjonen å være med mange, når man selv er mange er neimen ikke bare bare.

Er alle med?

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger mannen har sagt det i sommer.
Mens han tar et raskt overblikk på flokken.

Jeg selv, har ikke telling på hvor mange ganger jeg teller barna iløpet av en dag i parken.

Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rekker å få småpanikk fordi jeg tenker jeg mangler noen, og 5 sekunder etterpå innser det er minstemann i magen jeg mangler.

Det er en av mine største frykter.
Å miste syne eller glemme et av barna.

Det er ikke ofte jeg uttaler meg om skriverier på nett om andre foreldre.
Om feil, om tabber og hendelser foreldre har gjort som skaper reaksjoner.

Men etter jeg har lest saken hos nettavisen om den franske familien som nylig har vært gjennom det jeg frykter aller mest og casa kaos sitt innlegg følte jeg også for å dele mine tanker.

De er en familie med tre barn, slik som oss. Og kort fortalt, glemte de den minste av de, en tre år gammel jente på en rasteplass, hva som skjedde vet ingen, men 15 mil senere, hørte de på radioen om et barn som hadde blitt forlatt på en rasteplass, og innser da at de mangler et barn i baksete.

De hadde glemt et barn. I minst to timer har de vært på veien, uten å innse at de manglet et av sine familiemedlemmer i baksete 30 cm bak de.

Jeg sier ikke det er fort gjort, og historien til den franske familien er kanskje noe for seg selv.
Men rett som det er, hører vi på høytaleren på kjøpesenter og i parker;

Kan mamman og pappan til Erik fire år komme til resepsjon, kan mamman og pappan til Erik, fire år komme til resepsjonen.

Det vi ikke vet, er om mamman og eller pappaen er klar over at Erik er borte?

For jeg tror, at dette ja bortsett fra sykdom og andre ulykker må da være enhvers foreldres største frykt.Og vi frykter jo det kun av en grunn…. Vi VET at det KAN skje.

Jeg teller og teller, og mannen kontrollerer.

Det er ikke lett å ha oversikt hele tiden.
Jeg vet ikke om han har kontroll og han aner ikke om jeg har tellingen…

Men jeg gjør alt i min makt for at en glipp aldri skal skje.
Jeg VET hvordan det føles å plutselig innse at mamma ikke er bak den reolen du trodde.
Hvordan det føles når en fremmed voksen sier at dette går fint, mens de roper etter mamman din i en mikrofon.

Jeg var borte fra mamman min på et kjent kjøpesenter, i kanskje 30 minutter.

Denne jenta var borte på et vilt fremmed sted, så bilen med de kjæreste hun visste kjøre fra henne.
Og hun var uten mamma og pappa i over 4 timer.

Vi alle vet, at det må ha vært både skremmende og traumatisk for jenta.
Men vi alle vet og, at det kan skje, for det har jo skjedd.

Burde det skje? Nei det er vi vel alle enige om at det ikke burde, men den KAN skje.

Jeg åpner munnen og tankene mine nå til denne saken for å komme med en oppfordring.
Som jeg skrev innledningsvis, det dukker rett som det er opp slike saker, om foreldre som gjør feil og tabber.

La oss, i stede for å vifte med den giftige pekefingeren, istede for å rope høyt hvor elendige de er som foreldre og omsorgspersoner. For kommentarfeltet koker, vi har null filter.

Istede for å glefse hvor forferdelige de er som mennesker fordi de har gjort en feil.
Ja for det gjør vi jo ikke selv…?

La oss istede lære, la oss ta slike hendelser som tankevekkere.
La dems historie bli noe vi tar med oss, noe vi lærer av.

Slike historier stikker i oss, rører ved oss og treffer oss.
La oss også lære av de.

Tell barna en ekstra gang, neste gang dere er på tur.

Enig?