De kommer krypende hver eneste kveld.
I det jeg legger hodet på puten, lukker øynene og gir den lille i magen noen små svar tilbake fra sine dult.
De var ikke tilstede hver kveld før, men nå er det altså det.
Uten jeg vil eller ikke, kommer disse tankene.
De er hverken hyggelig eller koselige.
Fyller meg ikke akkurat med glede og lykke.
Nei snarere tvert imot.
Stress, kvalme, frykt og ikke minst angst.
Fødselsangst.
Bildene som dukker opp i hodet er ikke ukjente eller urealistiske, nei det er bilder fra mine tre tidligere fødsler. Scener som er selvopplevd og selverfart. Minner og erfaringer som jeg hadde pakket godt bort, men som nå kryper opp og frem.
Du tenker kanskje de inneholdt mye dramatikk? Kritiske øyeblikk?
Svaret er nei.
Tre helt normale fødsler har jeg lagt bak meg.
Store barn har jeg fått, men alle født vaginalt og uten hjelpemidler.
Raske fødsler var det også, kontrolerte men raske.
Men kjære deg, tenker du kanskje, hva er det du gruer deg for da?
Dette har du jo gjort før? Hele 3 ganger.
Og ja, det er nettopp det…
Dette har jeg gjort før, hele tre ganger, og jeg vet så alt for inderlig godt hvordan det er.
Og derfor er jeg urolig, kvalm og redd.
Frykten og angsten er så sterk at jeg må jobbe meg gjennom bilder fra fødselen hver kveld, hver natt kjører de en film bak øyelokkene mine som jeg ikke får stoppet før bildene er ferdig med å strømme.
Det er tydelig, at kroppen jobber med å få med seg hjernen og følelsene.
Babyen i magen både må og vil ut en vakker dag, og jeg vil jo gjerne ha han ut etterhvert også.
Jeg vil bare ikke føde.
Det er så mye mer enn smertene rundt en fødsel jeg er redd.
Smertene vet jeg at jeg ikke helt husker hvordan var, ikke før de virkelig setter i gang.
Men det aller aller værste, og som virkelig trigger min angst er at man aldri vet hvor og når den starter.
fra uke 37 blir man nærmest bombadert av info om at “nå kan det skje når som helst”.
Jeg vet aldri når smertene kommer, to av tre fødsler har jeg våknet midt i smertene.
Riene står i kø og jeg har krabbet meg ut i bilen.
Gått fra dyp og behagelig søvn under dyna til å puste og pese meg gjennom kvalmende vonde rier.
Rett inn i et smertehelvete jeg ikke helt vet hvordan kommer til å forløpe.
For når man først er i fødsel, vet man jo aldri hva man har i vente.
Jeg liker å vite, jeg liker å kunne forberede meg, jeg liker å ha kontroll.
Under en fødsel er det kroppen som har kontroll, en muskel som har tidoblet seg iløpet av ni måneder og har makten. Livmoren.
Til en fødsel kan jeg selvsagt forberede meg litt, men jeg vet i utgangspunktet ikke til hva.
Jeg vet ikke når den starter, hvordan den vil forløpe eller hvor lang tid den vil ta.
Og det skremmer meg.
Du har jo gjort dette før?
Du er jo rene fødemaskinen?
Du har da ingenting å være redd for?
Det skal jeg love deg er ingen trøst, det er ingen oppmuntring.
Det føles mer som et hån.
For jeg ER redd, SELV om jeg har gjort dette før.
Men jeg SKAL klare det…
For jeg må…
Jeg er jo tross alt som skapt for å føde…
Denne angsten kjenner jeg igjen, og i likhet med deg kom den ikke første gang, men etter å ha gjort det før, når jeg ventet mitt tredje barn vel og merke. Så det ble aldri flere fødsler på meg, selvom jeg fikk god hjelp på sykehuset av jordmor-gruppe for de med fødselsangst, og hadde en fin fødsel. Synes du er modig! Og lykken blir iallefall absolutt ikke mindre når alt er overstått, når man gruer seg så veldig. Masse lykke til!
Uff, føler sånn med deg! For tre uker siden fødte jeg mitt tredje barn. Første gang var knalltøff, andre gang var helt ok, og jeg var overbevist om at denne gangen skulle bli enda bedre. Men det ble istedet den tøffeste av de tre. Trodde ikke jeg skulle overleve da det sto på som verst. MEN, det gjorde jeg jo. Og som du så godt vet, så er det verdt det – etterpå 😉 Jeg hadde et svangerskap preget av depresjon denne gangen, og det føltes dermed mye lengre enn de andre. Jeg følte aldri jeg ville komme så langt som til permisjon og fødsel. Men nå når det er overstått, så har de siste tre ukene gått fort. Jeg regner ikke med jeg kan si så mye som kan være til trøst for deg når du har det så vanskelig, men hold ut, det blir bra til slutt! For meg var søsknenes kjærlighet den største motivasjonen! <3
Hei.
Kjenner meg så alt for godt igjen her. Venter selv nr fire når som helst, og husker jeg selv sa med nr tre, at dette var sistemann pga smertene. Trøster meg med at ut kommer et lite vidunder, et lite nøste av en gullunge. ? Det trlster i allefall litt akkurat nå. Lykke til.
Det er så kjedelig med disse tankene. Slet veldig selv nå med nr 3, som nå er 3mnd. Ikke vite når ting skjer,ikke vite hvordan,ikke vite fremgang og lengde. Da jeg skjønte jeg var i gang, spydde jeg… Ikke pga redsel,men fordi jeg visste hva jeg hadde i vente, og mine to andre fødsler var igrunnen korte og helt etter boka på normalen. Det hjelper ikke hvor mange ganger man hører at man er skapt for å føde,for det er like grusomt uansett , ihvertfall når man står i det. Og da må man bare holde ut og henge med det kroppen gjør.. Men sistemann er absolutt den jeg var mest glad for å få i armene,ikke fordi jeg er mer glad i henne,men jeg visste bedre om “premien” etter timer med slit,og kroppen kom og kommer seg mye raskere denne gang. Du må bare atter en gang stole på kroppen din, prøve så mye det lar seg gjøre å holde tankene på noe annet. Dette kan du og kroppen din, du må samarbeide med den og tenke på at du snart er i mål. Vi er mange som heier på deg og vil glede oss med deg når den lille er kommet ut! Masse lykke til!! 🙂
Tusen tusen takk for gode ord, jeg vet jo hvor godt det føles når det hele er over! 🙂
He he jeg og husker jeg juuublet på fødestua.. siste gangen.. aldri mer, hipp hurra.
Sååå feil kan man ta 😉
Ja søskenes glede, spenning og kjærlighet er så absolutt en motivasjon.
Nei, lykken blir absolutt ikke mindre.. og lettelsen…la oss ikke glemme den 😉
Jeg har også slitt med fødselsangst så og si gjennim hele dette svangerskapet. Jeg har termin 1. november, og dette blir min nr. 3. Mitt første barn ble tatt med keisersnitt, planlagt pga seteleie og svangerskapsforgiftning, så da nr 2 var på vei hadde jeg ingen anelse om hvordan det ville være å føde normalt. Jeg ble rådet til å ta epidural, men det er noe av d dummeste jeg har gjort. Jeg ble bedøvd på bare den ene siden av kroppen, og hadde ingen kontroll. Derfor var jeg tvunget til å ligge på ryggen i sengen å føde. D var helt jævlig! Fødselen varte i ca 21 timer og jeg prøvde alt mulig smertelindring, men til ingen nytte. Og etter fødselen mistet jeg mye blod. Derfor har jeg måttet være på sykehuset i 5-6 dager begge gangene. Og det er også en del av mine bekymringer.
MEN, jeg har også funnet ut nå, at det å tenke på selve fødselen bare er selvpining. Jeg har bestemt meg for å bare ta det som det kommer, for dette er ikke noe som kan planlegges i detaljer uansett (jeg er kontrollfreak selv). Så nå går jeg bare pg gleder meg til alt er over ☺
Å, kjenner meg så igjen! Hadde en voldsom fødselsangst før jeg fikk nr to. Helt panikk. For meg så hjalp det med boka “Føda utan redsla”, den kan anbefales. Jeg hadde en fødsel med nr 1 som var en lite god opplevelse, mens i fødsel nr to så hadde jeg noen teknikker som gav meg det lille dyttet til å føle mestring framfor å kjempe imot smertene og denne fødselen ble en positiv opplevelse. Ikke sikkert boken hjelper for deg, men du kan jo vurdere den? Masse lykke til uansett!