Kjære leser, hvem dette innlegget er skrevet av vil jeg ikke du skal tenke på.
Jeg vil heller at du skal lese hvert eneste ord, og ta det til deg både i hjerte og ta det med deg i tankene.
Innlegget til flotte Peter Pappahjerte setter fokus på noe vi ikke snakker om men burde gjøre.
For fakta er, at det skjer. Og det skjer oftere enn det burde.
Det gjelder 10% av norske barn, og dette er skrevet av et av de:
Kjære Peter, jeg vil først og fremst takke deg.
Takke deg for at du gir en sak og et tema som vi alle tier om en høy og klar stemme.
Vi tør ikke snakke om det, lukker øynene, snur oss unna, later som ingenting.
Selv vi som vet så alt for godt hva du snakker om gjør det.
Tier det hele ihjel og bærer unødvendig tunge ryggsekker alene.
Du inspirerer, meg og forhåpentligvis andre til å snakke, ja kanskje til og med rope.
For dette er ikke greit.
Jeg vet så alt for godt hva du snakker om Peter, og flere av spørsmålene du stiller i ditt fantastiske innlegg har jeg dessverre svaret på. Hva må de tro om livet? Tror de det er normalt? Kan de noensinne komme seg opp og forbi?
Jeg var selv et barn, når det hele begynte. Ikke bitteliten, mer på den alderen hvor jeg selv ikke ville være med på at jeg var “bare” et barn. Jeg mente jeg var stor nok til ta vare på meg selv. Men liten nok til å bo hjemme å la andre gi meg tak over hodet, en varm seng og mat på bordet. Liten nok til å trenge et fang innimellom, noen kjærlige stryk på kinnet under middagen og liten nok til å krype i armkroken under familiefilmen på lørdag.
Det skjedde mye rundt meg, mye ble annerledes, nye mennesker rundt meg. Mennesker jeg ikke kjente så godt.
Og som jeg raskt skulle finne ut var mennesker som ikke ønsket meg godt.
Men som heller ønsket å utnytte meg, misbruke meg og ødelegge meg.
Benytte seg av meg, bruke meg.
Jeg var for liten, for usikker og uerfaren til å klare å se hva som var riktig og galt. Ingenting føltes riktig. Men ingen rundt meg sa noe. Alle snudde seg vekk. De så over og rundt meg.
Jeg var redd, livredd for å ødelegge for alle andre. Hvilke konsekvenser hadde det for andre om jeg snakket med noen.
Ville det gjøre ting verre? For meg, eller aller verst, verre for de?
Jeg valgte å tie, siden alle andre også gjorde det.
Ikke hadde jeg synlige blåmerker, sår eller brudd.
Tårene rant, men kun når jeg var alene. Da rant de gjerne i strie strømmer, jeg gråt så kroppen ristet og krøket seg sammen.
Hele kroppen min skrek etter noen som skulle se.
Jeg ble sint, jeg ble utagerende, til og med det noen vil kalle en drittunge.
Jeg lot ingen komme nær, redd for at flere var som han.
Jeg ble iskald, respektløs, både mot meg selv og de rundt meg. Ingen gode venner, kun mennesker å dele litt tid med.
På innsiden var jeg helt alene.
Jeg ble mobbet.
For hver gang det skjedde, mistet jeg en bit av meg selv og erstattet det med sinne og selvhat.
Jeg ble etterhvert eldre, begynte å se hva som var rett og galt.
Jeg ble enda sintere, hvorfor tok ingen rundt meg tak?
Hvorfor så alle over og rundt meg?
Var jeg ikke verdt å bry seg med?
Skulle ingen virkelig spørre meg det enkle spørsmålet, har du det bra?
Har du det virkelig bra?
Ingen gjorde det, alle snudde ryggen til. Knep igjen øynene og håpet på det beste.
Løsningen ble å flykte.
Både psykisk og fysisk. For ung tok jeg bena fatt.
Uansett hvor jeg havnet, visste jeg det ville være bedre enn der hvor jeg var.
Jeg hadde rett, det ble bedre.
Men ikke bra.
Jeg kom meg bort, som en ny start på en måte.
Ny start med en vanvittig tung sekk.
Har du vært på en skikkelig lang tur med tung sekk Peter?
Du vet, de turene du starter med friskt mot, overbeviser deg selv om at dette, det kommer til å knakende lett. Sekken er tung riktignok men sitter godt.
Så skifter været, fra strålende sol ender du opp i byger, fra byger til plaskregn og jammen får du ikke litt frisk bris også.
Du innser også etterhvert at du har valgt feil sko. Gnagsår både på hæl og tær og de blir verre for hvert eneste skritt du tar i gjørme og myr.
Og sekken? Jo den blir selvsagt tyngre og tyngre.
Du er på tur, men vet ikke helt hvor du skal. Sekken gnager seg ned i skuldrene og du knekker sakte men sikkert sammen.
Tilslutt, knekker du.
Sekken du bærer på er for tung.
Du må ta den av deg, og for å komme videre, må sekken tømmes for alt det tunge.
Jobben er grusom, rett og slett.
Der sitter du, knekt, søkkvåt og full av åpne sår.
Og skal tømme sekken for bagasje du har holdt skjult så lenge du kan huske.
Bagasje som har blitt en del av deg, og formet deg til den knekte personen du er nå.
Der satt jeg, Knekt, full av åpne sår.
Alt som var igjen av meg var tynnslitt og sårbart.
Jeg var voksen, men følte meg som et sårbart lite barn.
Mindreverdig, udugelig og mislykket.
Det hadde skjedd mye i livet mitt, da denne knekken kom.
Jeg var blitt mamma selv, og det åpnet både følelser, tanker og minner.
Hva som hadde skjedd med meg hadde jeg gjemt godt. Pakket det inn i vatt og lagt det nederst i sekken. Som en riktig speider hadde jeg pakket den tyngste bagasjen nederst. Men nå, som voksen og ansvarlig for en annen liten sjel klarte jeg ikke lengre å bære alene. Jeg ble selv redd for å feile i rollen som foreldre når jeg selv hadde opplevd på nært hold hvor lett det var.
Alle voksenroller rundt meg hadde feilet.
De hadde snudd ryggen til et gråtende barn.
Sagt uten ord at dette får du klare på egen hånd.
Jeg var livredd for å ikke se, livredd for at dette kunne skje mine barn.
Jeg satte krav, høye krav til meg selv. Slet meg ut.
Jeg er bedre i dag, etter flere år med hjelp og terapi ser jeg klarere
Det er dessverre slik at man kan ikke forhindre alt vondt i verden.
Uansett hva vi gjør vil både godt og vondt eksistere.
Men vi må tørre å være der, stå i det og bry oss. Både når det skjer oss noe godt og noe vondt.
Det er greit å bry seg, så lenge man bryr seg om.
Det er skummelt, men tenk konsekvensene.
Enn hvis.
Tenk om, at det du er redd for å se, er det du ser?
Tenk om du snur ryggen til et gråtende barn?
Tenk for en forskjell du kan gjøre, bare ved å gjøre noe så enkelt som å bry seg?
Takk Peter, for at du ber folk bry seg.
Takk for at du sier høyt at dette skjer.
Uansett hvor langt inn i ørene vi stikker fingrene.
Så skjer det.
Ta oppfordringen til Peter, ta oppfordringen min.
Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys
Snakk høyt, rop!
Jeg var bare et barn, når det hele begynte.
1 kommentar
Ord blir så vanskelige når man leser og hører om barn som har det så vondt og fryktelig. Det er så lett å bare snu det døve øret til og å hoppe over artiklene i media som omhander misbruk og overgrep. Det gjorde jeg i mange år, og spesielt etter jeg fikk barn. Det er så fryktelig at man rett og slett ikke klarer å ta det inn over seg tror jeg.
Jeg husker meget godt den kvelden jeg kom over en sak i vg. Den der de hadde sporet opp flere menn som hadde lastet ned flerfoldige filer med barneporno. Jeg bestemte meg for å lese det, tvinge meg gjennom hele den lange, lange teksten. Og jeg gråt, mye og lenge, både mens jeg leste og etterpå. Jeg ble kvalm og uvel, samtidig som jeg ble forbannet.
Jeg tenkte og at grunnen til at mange ikke klarer å forholde seg til disse sakene er for at man føler seg så forferdelig maktesløs. Alle forstår at det som dukker opp i media bare er toppen av isfjellet. Jeg satt lenge etterpå og tenkte på hvordan kan jeg, en enkelt person, hjelpe alle barna. Hva kan jeg gjøre? Hvor i all verden skal man starte..?
Løsningen kom i form av en annonse på fb av Stine Sofies Stiftelse. Jeg har siden da bidratt med en fast sum hver måned. Det er kanskje ikke så mye, men det er mer enn ingenting. Vi kan alle hjelpe, og vi kan alle bidra til at de som jobber med dette får midler og støtte.
Uansett hvor fælt det er å lese om dette, så er det minst titusen ganger verre for de barna som opplever det, og som må leve med det resten av livet.
Oppfordrer alle som kan med å støtte slike organisasjoner. De gjør en ekstremt viktig jobb.
Det samme gjør alle andre som setter fokus på dette og forsøker å fjerne tausheten rundt det. Slik som du og pappahjerte. <3