Mamma? Kan jeg få spille på ipaden?
Nei,
Kan jeg spille supermario?
Nei,
Kan jeg låne telefonen din da?
Nei,
Men…. Hva skal jeg gjøre da?
Slik starten den altså, en fire ukers ferie uten en eneste plan.
Vel, uten en plan er vel å feilinformere, vi hadde nemlig en plan jeg og mannen min.
En plan ingen av barna våre var klar over.
Barna skulle nemlig lære seg noe nytt.
Og ikke minst, vi skulle lære oss å takle det.
De skulle lære seg å kjede seg.
La meg først få avklare at jeg, vi ,overhode ikke er motstandere av skjerm og digital underholdning, for all del, vi tilber den nærmest. Innimellom er det skjermen som gjør at vi kommer oss gjennom dagen. Når de logger på, kan vi få logge av.
Men mens brett og skjerm serverer underholdning, dreper det også fantasien.
Når sommerferien stod å banket på og vi visste at vi hadde 31 dager uten en eneste plan, stod vi på kanten av stupet med en smule høye skuldre. Hvordan i huleste skulle dette gå.
Å gjøre det beste ut av det, var vi begge enige om.
Men at kaldsvetten småpiplet litt da vi begge i pinlig stillhet tok en slurk av den småkalde kaffen var det ingen tvil om.
 
Planen lå klar, enkel og kort, mindre skjermtid på dagtid, så de kjedet seg mer.
Og vi, vi skulle bite tenna sammen og takle det hele med ro og tålmodighet.
Det tok ikke lange tiden før jeg følte meg som en drugdealer på hjørnet.
Barna begynte å vandre, riste nervøst og bite negler.
De travet rundt skapet nettbrettene lå i som Zombier i walking dead.
De første dagene var L-A-N-G-E.

Hva er det vi har begitt oss ut på, var det første og siste jeg tenkte idet jeg la hodet på puta den første dagen. Hvordan skulle dette gå?
Men det tok igrunnen ikke lange tiden, ja såpass kort at jeg glemte å telle dager.
For plutselig gikk kjedsomheten over, til det jeg vil kalle ren og skjær magi.
For vårt hemmelige oppdrag, vårt skjulte prosjekt skulle vise seg å gi oss mye mer enn vi ante.
Det ble slik vi hadde håpet, og så mye mer. Kjedsomhet førte til lek, først til ufrivillig, tvungen lek med sure miner.
Tre soldater som motvillig trampet ned trappen for å finne de nedstøvede lekene sine. En gråtende lillebror stående ved trappegrinden som overhode ikke skjønte hva som foregikk.
Men etterhvert ble det lek, ordentlig lek med vill fantasi og høy latter.
De brukte rommene sine, og ikke etter setninger som NÅ GÅR DU PÅ ROMMET DITT!
Men etter setninger som, mamma, kan jeg gå ned på rommet?
Det hadde det så travelt at det inninmellom ble vanskelig å få i de mat, de hadde da ikke tid til det må skjønne. Hagen hadde blitt en jungel og minstebror var en krokodille.
De inviterte hverandre med, søskenkjærligheten blomstret.
Det ble, tro det eller ei mindre krangling. Til og med dager helt uten.
De lekte, danset og lo så minstemor tisset på seg.

De laget fantasiverdener, med tusser og troll og fjell like høye som sengen til storebror.
Da laget slott av pulten og bro av to stoler.
Da laget en egen verden jeg fikk et “GÅ UT” i om jeg prøvde å komme inn.
31 dager hadde vi foran oss uten planer, og aldri før har hverdagen kommet så kastet på meg som denne gang. Tiden har gått fort, og vi har (for det meste) vært venner.
En sommer med mål om å kjede seg er over, nå banker den kjente hverdagen igjen.
Det skulle vise seg at en kjedelig sommer, ble en av våre beste.
Så kjære barnehage,
vi som har jobbet så godt sammen, jobb sammen med oss i dette også.
Nå går stafettpinnen over til dere, vi har tatt første etappe, dere tar neste.
La barna våre kjede seg.
Og ikke bare litt, gjerne hver dag.
Gi de rom til å bare være.
Gi de rom til hverandre.
For all del, legg noen planer, året er langt.
Men legg også en plan om å gjøre ingenting.
Det skjer mye for de små, alt for mye.
Det meste organiseres og serveres på en seng av maler og regler.
Sett frem farger og ark, men fortell de ikke hva de skal tegne.
Gi de klosser og la de bygge det de vil.
Gi de uterommet med frie tøyler.
Gi de tid uten planer.
Jeg lover, det er da magien skjer.

Hilsen fembarns mamma som skal kjede seg neste sommer også.