Jeg startet å blogge som en hobby.
Jeg turte ikke drømme om at det skulle bli mitt levebrød, min jobb.

Jeg blogget uskyldig innhold, kreative innlegg, tips og triks til aktiviteter og ting man kunne gjøre med barna.
Selv med lite resurser og lite fantasi.

Etterhvert begynte leserne å spørre, hvem vi var, hva vi likte, om vår familie, våre utfordringer, om tips og råd.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg, i likhet med mange andre har så langt ifra hatt et smertefritt liv.
Jeg har mye jeg ønsker å dele, få folk til å snakke om. Slutte å “tabutisere” og heller innse at ingen er alene med sine problemer.

Jeg begynte å snakke om andre ting enn klipp, lim og maling.
Mange leste, jeg skrev mer, flere leste.
Tilbakemeldingene strømmet på, noen kritiske men de fleste takket, heiet og roste.
Endelig var det noen som snakket, ja faktisk ropte om tema som flere kjente på at det var for lite snakk om.

Men det er nettopp det som er så skummelt med blogg, plutselig, kan du snakke til mange, veldig mange.
Det du skriver, det blir lest av mange og alle er de forskjellige.

Det er det jeg synes er mest skummelt med å blogge, jeg vet aldri hvem som leser og hvordan det menneske tolker.
Jeg gjør så godt jeg kan, med å være tydelig.

og ikke minst, jeg velger mine tema med omhu.
Jeg kan trygt skrive om råd, om erfaringer men holder meg godt unna tekster som gir deg fasit, som forteller deg hvordan ting skal gjøres. Ting jeg kanskje ikke er kvalifisert til å snakke om.

Samtidig har jeg hjertesaker, som krever fakta og at dette også informeres om, og da gjør jeg det.
Men det er her mitt budskap kommer inn.

Kjære bloggleser.
Ikke hør på oss, kun på oss. Sjekk alltid med sikre kilder.
Jeg er kun en mamma, ingen ekspert. Ingen lege, ingen politi, ingen lærer, ingen professor, ingen psykolog, ingen pedagog.

Jeg er derimot proppfull av erfaringer, noe kunnskap og MYE jeg vil ha ut, mye jeg vil snakke om.
(sistnevnte er vel fellesnevneren for oss bloggere)

Det ligger et vanvittig ansvar på meg, på oss bloggere når vi deler en post som inneholder annet enn følelser og erfaringer.
Når vi begynner å fortelle fakta, spre informasjon som vi mener er basert på lover, regler og vitenskap bør vi trå varsomt å sjekke våre kilder både en og to ganger.

Motivasjonen bak denne posten er en rekke poster der ute, som forteller leserene hva som er riktig og galt.
men det som fikk meg til å tippe er den siste posten til Anna Rasmussen, eller Mamma til Michelle  som du kanskje kjenner henne som. Ei dyktig (ja for det er hun, som har holdt seg på topp så lenge, det er neimen ikke bare bare) blogger som har mye på hjerte.

Hun opplevde kritikk fra et program jeg selv følger med på, Bloggerene.

En episode viser tydelig at hennes eldste frøken sitter usikret i bilen.
Mange reagerte. Veldig mange, inkludert meg selv.

Hun sitter jo uten seler sa jeg og pekte på skjermen med åpen munn.
Ja det gjør hun jammen sa mannen og så det samme som meg.

Mange flere så det og mange flere gjorde mer, de sendte meldinger, snaps, kommentarer og informerte om at hennes sikring av barna ikke var bra nok. Her fulgte hun hverken lover eller regler og det aller viktigste barnet liv stod i fare.

La meg si, at jeg selv har opplevd det som Anna opplevde, men i mindre skala selvfølgelig.
Jeg postet et bilde av mine nyfødte sønn i bilstol.
Jeg var sårbar, stolt og forelsket og ville vise han frem til alle mine flotte følgere.

Reaksjonene ble ikke som forventet.

Ikke en, men så og si alle kunne fortelle at jeg ikke sikret han godt nok.
Selen var for løs og han hadde for mye klær på seg.

Jeg gråt, først pga ingen kommenterte hvor fin han var,bare hva jeg gjorde feil.
Så gråt jeg litt til, fordi alle hadde rett. Han var ikke godt nok sikret, jeg hadde gjort en for dårlig jobb.
I ammerus og utslitthet hadde jeg glemt å stramme til selen.

Jeg tok det hele som sylskarp pekefingerkritikk først, så gikk det hele over til takknemlighet.
Takket været mine følgere stoppet vi bilen på vei hjem fra sykehuset, justerte selen og kjørte videre igjen.

Men fy så vondt det gjorde. Å innse at jeg hadde feilet.
Det skal jeg overhode ikke være sen med å innrømme.

Anna ble bombadert, hun svarte med en bloggpost.
Med sine forklaringer på situasjonen.

Det var sikkert godt for henne, lette på følelser og hjerte.
Men det er altså denne posten som gjør at jeg sitter å skriver.

For blant sine forklaringer kommer hun med påstander, med det vi kan kalle faktainformasjon hvor hun henviser til norske lover og regler. Hun er troverdig i det hun skriver, og som erfaren trebarnsmamma får jeg jo lyst til å bruke henne som troverdig kilde.

Men hun skriver om min hjertesak, bilsikring, noe jeg ikke kan alt om men har godt med kunnskap om. Og dessverre, er mye av hennes informasjon, til tross for henvisning til norske lover fullstendig gale. Faktisk livs Og det er nettopp dette som gjør meg så redd og bekymret.

Dette legger ansvaret over på dere som leser blogger, som er så vinduerlige og vier deres tid til oss og våre ord.

Så la meg gjenta meg selv, ikke hør på alt vi sier.

Bruk oss gjerne som inspirasjon, hør på våre erfaringer, kanskje og forhåpentligvis kan de gjøre dere klokere, tryggere eller gi dere en god latter. Men bruk oss ALDRI som eneste kilde.

Det er ikke bare foreldrerollen dette gjelder selvfølgelig, trening, ernæring, medisinske råd er blant annet andre områder dere også bør stille dere kritisk til hva vi skriver.

Jeg får vondt i magen når jeg ser slike innlegg som Annas, hun har plutselig ikke bare ansvar for sitt eget barns liv lengre, men også til barna til hennes 80 000 daglige lesere. Tenk om noen følger Annas råd, kjører seg en tur også skjer det som ikke skal skje.

Det kunne utgjort stor forskjell om den forelderen ikke brukte Anna som eneste sikre kilde, det er det ingen tvil om.

Vi har mye på hjerte, og mye godt, fint, bra og fantastisk har skjedd etter at en blogger har delt sine råd, meninger og erfaringer.
Vi kan ikke slutte å dele, bruke ropertene våre og tale våre hjertesaker.

Jeg kommer ikke til å holde munn.
Men jeg skal fortsette å være kritisk til hva jeg deler og jeg håper og tror at mine lesere ikke bruker meg som fasit.

For er det noe jeg IKKE er, så er det nettopp det.