Jeg synes jeg ser deg..

Sitter med armene i kryss, pent kledd, sminket og totalt fri fra ettervekst. Du sitter der og rister på hodet i det jeg kommer ut av soverommet til mellomste.

Du slenger et blikk bort på eldste som sitter langt inn i nettbrettverden.
Hun enser ikke en gang at du sitter der å skuler alt du kan.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Du trenger igrunnen ikke si noe, jeg skjønner at du er skuffet. Jeg som skulle bli deg, der jeg satt å klappet på kulemagen og planla fremtiden for 8,5 år siden.

Jeg visste alt jeg, iallefall alt jeg iallefall IKKE skulle gjøre.

Du sitter der, med et skrått blikk, du vet et blikk som gjør at pannen får noen ekstra rynker på den ene siden, det kler deg igrunnen ikke. Du snurper munnen ekstra sammen i det du får øye på buksen min.
Retter deg opp i ryggen, setter deg til rettet og bare kremter.

Jeg vet, jeg vet, jeg lovet meg selv, aldri grå joggebukse.
Og her står jeg, grå fra topp til tå, i mannens tskjorte, håret i en knute og (fantastisk deilige) joggebukser.
Jeg vet jeg sa aldri, men..

Du himler med øynene, vender blikket bort og setter opp et stort gap.
Du får øye på duplouniverset jeg lot ligge slik at minsta kan få fortsette i morgen.

Ja da, ikke bare ligger de der, men det ER faktisk LEKER i stua mi.

Du reiser deg opp, jeg kan ikke unngå å se i ditt åletrange skjørt og korte skjorte at du er superfit.
Jeg drar litt ekstra i gensere for å skjule magen som overhode ikke legger skjul på at den har bært tre barn.

Du skyver elegant bort duploen for å kunne tråkke trygt med de høye helene dine,
I det du kommer til spisebordet røsker du demonstrativt med deg noen tallerkener som fortsatt står der etter middagen. Jeg skulle gjøre det nå altså, prøver jeg å unskylde med, men rekker knapt å fullføre før du
runder hjørnet til kjøkkenet og faller nesten om.

Kaos! er det første og eneste du sier mens du tråkker baklengs ut av kjøkkenet og holder deg for munnen.

Jeg veit., jeg veit sier jeg og tar tak i kluten som henger over krana og gnukker litt på de tørkede tomatsuppeflekkene på koketoppen.

Men ungene MÅTTE ha et bad etter middagen, de så rett og slett ikke ut. Tomatsuppe er favoritten, men jammen blir det søl og.

Du krysser hender og sukker, jeg ser hva du tenker.
Unskyldninger, unskyldninger, unskyldninger.

Jeg skal til å åpne munnen for å forklare i det jeg hører mellomste begynner å gråte.

Beklager jeg må gå sier jeg, men han har så mareritt så jeg må være hos han litt.

Nå får du nok, stamper oppgitt ned med foten og slår ut med hælene.

Skuffelse, er alt du stråler ut.

Og det er da jeg får nok, jeg rister deg ut av tankene.
Nå er det NOK.

Jeg tusler inn på rommet til mellomste som mumler noe om edderkopper og spiderman i søvnet.
Jeg legger meg med siden av han og klemmer han tett inntil meg.

Han gløtter så vidt opp med øynene, gråten og mumlingen stopper og han hvisker forsiktig mamma og klemmer meg tilbake.

Der ligger jeg, i samme seng som fireåringen, akkurat det jeg sa at jeg ALDRI skulle gjøre.
Men jeg ligger der fordi han trenger meg, og jeg ligger der fordi jeg trenger å gjøre det han trenger meg til.

Det er ikke lett å planlegge hvordan ting skal utføres og skje når man ikke har gjort det før, uansett hvilken oppgave du skal igjennom. Spesielt når det gjelder foreldrerollen.

Men når jeg satt der med kul på magen, og planla overgang til den viktigste rollen i mitt liv hadde jeg mer fokus på hva jeg IKKE skulle gjøre enn hva jeg skulle gjøre.

Livet som mamma bærer uendelig mye preg av alt det det ikke skulle være preget av.

Barna griser ved middagsbordet, men samtidig både smaker de nye smaker og lærer mye.
Vi opplever matglede rundt vårt bord.

Leker kryr det av i stuen min, vår stue skal være et sted for alle i familien, et sted hvor alle skal føle seg hjemme og trygge.

Og jeg skal love deg det er der magien skjer.
På gulvet i stua.

Og når man tilbringer mye tid på gulvet, er den gråjobbebuksen PERFEKT å ha på seg.
Myk og god og strammer ingen steder.

Og her ligger jeg, i sengen til fireåringen.

Perfekt har jeg så langt i fra blitt, men det er heller ikke målet lengre.
Målet er å bli god nok, ikke for alle andre, men for barna mine og meg selv.

Samvittigheten kommer alltid krypende, skulle jeg sagt det? Kunne jeg gjort noe mer eller annerledes?
Gjør jeg nok? Sier jeg de riktige tingene?

Det er vanskelig, det er kaotisk og det er hektisk.

Men det er også fantastisk.

Jeg opplever magi jeg,
hver eneste dag.

Gjør du?