Kjære du, som føler du ikke har gjort noen ting i dag.
Som kanskje knapt har spist, og stelt deg.
Eller kanskje sitter du fortsatt i pysjen, med en sovende lite bylt på brystet.

Kanskje ser du utover en stue som skriker etter en vask,
et kjøkken hvor du knapt ser benken og ikke aner hvor du skal begynne?
Kanskje tar du motet til deg, begynner på fjellet av skittentøy,
som du mest sannsynlig ikke får fullført.

Du har sittet der en stund nå, kanskje hele dagen om du tenker deg om.
Du som skulle gjøre så mye i dag, sitter nå å føler på at du ikke har gjort noen ting.
Men kjære du, tro meg når jeg sier, du gjør så uendelig mye.
Du ser, lytter og veileder.
Du veileder et lite, ferskt menneske som er ny her i verden.
Du steller, mater, koser og trygger.

Du lager grunnmur for barndomsminner, kjærlighet, og tillit.
Du lager en familie,
Du er en mamma.
Gratulere
2 blå streker for litt over ni månender fortalte deg at fra nå av blir alt annerledes.
og startskuddet er fødsel. Det er fra da av det skjer.

Det er da man plutselig sitter der, og føler man ikke gjør noen ting,
selv om man egentlig har gjort mye.
Sannheten er kjære du,  at barnet vokser for hver dag.
Og du, du vokser i rollen din. For hver dag, blir du mer og mer fortrolig i rollen,
lærer deg å kjenne barnet og hvem hun er.

og om en stund, vil du lure på.. hvor disse dagene ble av.
Disse dagene hvor du satt å gjorde ingenting.
Så kjære du, som ikke har gjort noen ting.
Pust godt, ned i magen.
La det som ligge være, ta det når det er rom og tid.
For den tid kommer.
For om en stund, kjære deg.
Vil du innse at du kan ikke gjøre noe viktigere,
enn alt du ikke gjorde i dag.
Og når nettene lengre, dagene lysere og du har hodet over vann,
Vil du innse at det “ingenting” som du har gjort i dag..
Er i virkeligheten alt.