Spiser han godt?
Ammer du?
Både tisser og bæsjer godt?
Hun sitter ved samme pult som meg og min seks uker gamle sønn.
Så vidt sendt meg et blikk, men gitt han flere.
Hun taster ivrig inn all info, tall som forteller hvor mye han har vokst, hvor tung han er blitt.
Om hodet vokser som det skal og en liten tekst om at han fullammes.
Info som forteller alt om han, ingenting om meg…
Vi er jo et team, jeg og han seks uker gamle bylten jeg holder i armene.
Han, jeg og pappaen selvsagt.
Det er jo jeg, vi som skal sørge for at han har det bra.
Hvorfor spør du ikke da om jeg har det bra?
Er ikke det viktig?
Hun ser kort på meg.
Sover han noe?
Hun gir meg øyekontakt, kort.
Jaaa, sier jeg nølende.
Flott sier hun før jeg får fortsatt, hun snur seg og taster hurtig inn noen nye ord som fyller den skarpe pc skjermen. Ord om han, ingen om meg.
Hva med meg?
Ser du ikke de blå ringene under øynene mine, den bleke huden som tydelig ikke har fått seg frisk luft og ikke minst håret som roper etter en dusj?
Kjære helsesøster, spør meg hvordan det går.
Fortell meg at det er helt greit å ikke gjøre noe annet enn å amme baby, skifte bleie og sove akkurat nå.
At det kan føles vanskelig å spise, dusje ja i det heletatt gå på do.
Fortell meg at jeg ser flott ut, at jeg har den gløden som alle andre nybakte mødre har på instagram og facebook. Men fortell meg også at det er helt normalt å ikke føle seg som seg selv helt enda.
At kroppen trenger tid, den har tross alt vært gjennom et svangerskap, bært fram et barn.
Tunge og såre pupper, hengerumpe og dvaskemage skal og er en del av denne tiden for de aller aller fleste.
Fortell meg at jeg med god samvittighet kan skru av telefonen og svarer når jeg selv ønsker, at jeg kan krype under dyna å se en god film mens puppen er ute og minstemann ammer for nte gang.
Fortell meg at det er helt normalt å føle seg hjelpesløs, sliten og lei.
Si til meg at det er normalt å lengte litt etter dagene slik de var før.
Men at disse dagene vil gå mot de bedre.
Si at jeg med god samvittighet kan sende storesøsken i barnehagen selv om jeg er hjemme hele dagen selv, fortell meg at det er jo tross alt en fulltidsjobb å ta seg av en liten kar.
Si at du ser at jeg er sliten, og at det er helt greit.
At jeg ikke trenger å gjøre alt som står på todo listen akkurat nå.
At jeg må prøve å nyte tiden slik den er nå.
For tiden jeg har nå, vil jeg se tilbake til med savn, iallefall om noen år.
og øyeblikk som dette,
er til for å nytes, ikke til for å vaske gulvet.
Og sist men ikke minst, fortell meg at jeg er flink, at jeg gjør en god jobb og at jeg er en flott mamma for mine barn. For jeg forteller meg selv alt annet enn det.
Gi meg en klapp på skuldra.
Se på meg.
Se meg.
Har jeg det bra?
Jeg er også ny, fersk og sårbar.
Ikke bare den lille karen i armene mine.
Det er mitt fjerde barn,
Dreven i faget, mulig, men jeg har aldri hatt fire barn før, og aldri vært mamma til denne karen før.
Alt er nytt.
Jeg har vært gjennom det før, 3 depresjoner, ett for hvert barn.
sjansen var og er stor for at det samme skulle skje denne gang.
Alikevell, ser du ikke på meg, kun på han.
Kjære helsesøster,
spør meg hvordan det går.
Jeg trenger det.
Mellom 10-15 prosent av alle mødre opplever symptomer på barseldepresjon, færre enn 1 av 3 av disse blir oppdaget og fanget opp av helsepersonell.
Å bli foreldre er en av de aller største og viktigste oppgavene i livet, mange forventninger ligger i luften både hos foreldrene selv og omgivelsene rundt. Ingenting er malt så rosenrødt og romantisk som denne rollen som kan vise seg å være mer omfattende og omveltende enn man kunne tenke seg.
Jeg har selv stått midt i det, en tykk tykk sky hvor alt ser grått og trist ut.
I 3 svangerskap har jeg kjempet meg gjennom gruff og grusomhet.
Morsfølelsen kom ikke løpende i det barnet kom ut, de lykkelige følelsene og rosa skyene uteble.
Alt jeg følte var trøtthet, utmattelse og en sorg.
Jeg mistet meg selv, jeg mistet glede.
Jeg gjorde det jeg måtte, ikke noe mer.
Alle rundt meg, fortalte meg at jeg skulle være lykkelig. Ingen spurte hvordan jeg egentlig hadde det.
Rope om hjelp turte jeg ikke, å bli mamma skulle jo falle naturlig, det gjorde det jo for alle.
Ingen snakker om den virkelige foreldreverden.
Ingen forteller at de er sliten og lei.
Iallefall ikke til en nybakt mamma.
Så dukket det oppe en dame, en helsesøster med vinger, hun så meg, som så pappan og vår lille frøken.
Hun så alle.
Av hun burde alle lære
Hun spurte hvordan jeg hadde det.
Hvordan vi hadde det.
Jeg gråt før hun hadde fullført spørsmålet.
Endelig.
Leser du dette, og kjenner deg igjen?
Kjære nybakte mamma, vit at det er normalt.
Det er ok, og det er greit.
Du trenger ikke klare dette på egen hånd,
Strekk ut armene, si det slik det er.
Rop det ut.
Finn en skulder å gråte på, en venninne å le med og noen som bryr seg.
Det kommer til å gå bra.
Helt sikkert.
Det vet jeg.
Nydelig lesing, nydelig i den grad at du sett ord på nå som e så viktig.. Sårt, rått og brutalt, sånn e det for veldig veldig mange…
Håpe vi snart kan forvente å få den type spørsmål og “oppmerksomhet” fra helsevesen etter en fødsel, og ikke bli overraska HVIS det skjer..
Leste en forside på siste mamma-blad også, og klare ikke å unngå og bli irritert… “Den gode ventetiden” står det med lyse blå sirlige bokstaver og romantisk font… Jo visst e det ei fin tid for noen, men ikke for alle.. Vi skal ikke “dyrke” det negative, men for Guds skyld da… Og belyse saken fra mer enn én side kan vel ikke skade det heller…?
JA til mer info om ALLE sider av mammarollen, graviditeten og barseltiden, er så lei av artikler som pakker inn alt det negative i bomull…
Nina, æ DIGGE dæ!! Og du? Du e kjempeflink!!!
Takk, kjære du! Tusen takk! Og: du har helt lov til å føle akkurat det du vil, så lenge du vil! Hilsen førstegangsmamma til gutt, 10 mnd, som syntes barseltiden var pyton.
Veldig sant. Min hs oppdaget heldigvis allerede på hjemmebesøk at jeg var i ferd med å drukne i barseldepresjon og tårer, og fikk meg rett til psykolog. Det tok tid, og blir forts trist når jeg ser tilbake på fem mnd med tårer og frustrasjon, og ikke antydning til rosa boble og babylykke. Heldigvis leger tiden alle sår 🙂
Det er utrulig viktig at helsesøstrene og andre i helsevesenet ser foreldrene også.
Har ei kone som går igjennom fødselsdepresjon, og som får veldig god oppfølgning frå helsevesenet.
Eg skal ikkje klage so mykje, men pappa opp i alt dette blir nevnt og spurt (etter mi snevre erfaring) like mykje som i innlegget ditt – ein gang i ei bi setning.
Dere drar og bærer den tyngste bør, men det er også veldig tungt og utmattende for oss som gjer alt vi kan, morgen, dag(helg), ettermiddag, kveld og natt for at dei vi elsker over alt på jord skal få det betre, og at min bestevenn og kone skal bli frisk igjen. Husk oss også.
– ein pappa
Stor klem til deg! Godt å vite at vi er flere i samme båt. <
Så enormt bra skrevet! Har selv vært akkurat i denne situasjonen, og følt det akkurat slik. Jeg hadde heldigvis en Mor som fanget dette opp, og ropte om hjelp for meg. Etter dette fikk jeg god hjelp fra helsevesenet. Tommel opp for mer fokus på barselstid i graviditeten.
Jeg ville bare si:
Det er helt greit å ikke gjøre noe annet enn å amme baby, skifte bleie og sove akkurat nå. Det kan føles vanskelig å spise, dusje og i det hele tatt få gått på do.
Vet du… du ser flott ut, du har den gløden som alle andre nybakte mødre har på instagram og facebook. Men det er helt normalt å ikke føle seg som seg selv helt enda.
Kroppen trenger tid, den har tross alt vært gjennom et svangerskap, bært fram et barn.
Tunge og såre pupper, hengerumpe og dvaskemage skal og er en del av denne tiden for de aller aller fleste.
Du kan med god samvittighet skru av telefonen og svare når du selv ønsker, du kan krype under dyna å se en god film mens puppen er ute og minstemann ammer for nte gang.
Det er helt normalt å føle seg hjelpesløs, sliten og lei.
Det er normalt å lengte litt etter dagene slik de var før.
Men disse dagene vil gå mot de bedre.
Du kan med god samvittighet sende storesøsken i barnehagen selv om du er hjemme hele dagen selv, det er jo tross alt en fulltidsjobb å ta seg av en liten kar.
Jeg ser at du er sliten, og det er helt greit.
Du trenger ikke å gjøre alt som står på todo listen akkurat nå.
Nyt tiden slik den er nå.
For denne tiden, tro det eller ei, vil du se tilbake på med savn, iallefall om noen år.
Øyeblikk som dette,er til for å nytes, ikke til for å vaske gulvet.
Og sist men ikke minst, du er så flink, du gjør en fantastisk god jobb og du er en flott mamma for dine barn.
Mange gode, omsorgsfulle og forståelsesfulle klapp på skuldrene til deg!
??????
Gode klemmer fra en småbarnsmamma som så smått begynner å få tilbake energien sin, og som allerede nå savner den der “puppen ut døgnet rundt” tiden litt…men bare ørlite ?
Takk.
❤️
Jeg bestemte meg med andremann å være ærlig når folk spurte. Når de sa spørrende “nåhh, koser du deg? Må nyyyyte denne tiden” så sa jeg “jeg er uendelig glad i denne lille jenta mi og gjør alt jeg kan for henne, men jeg koser meg ikke. Jeg liker ikke de tre første mnd, men etter det skal vi nok kose oss.”
Fikk noen få blikk, men de aller aller fleste ble plutselig veldig snakkesalige og fortalte at sånn hadde de også hatt det og følt det.
Og det rare er; ja jeg savner de tre første mnd, samtidig vet jeg at om jeg får en til, vil jeg ikke like de tre første mnd ??
Så fint skrevet! Tårene triller her… Jeg hadde det heldigvis ikke helt sånn med noen av mine, men jeg vil bare si til deg, Nina, og alle andre som føler det sånn; dere ER gode nok, dere gjør det aller beste dere kan, alle sammen! Og vi er nok ganske like, de fleste av oss, med øyeblikk hvor vi føler oss små, usikre, utilstrekkelige, blubbete og fæle. Og det er normalt, og for de fleste går det heldigvis over, og det blir bedre <3
???
Jeg fikk tårer i øynene av å lese dette innlegget,det minner meg om forferdelig jeg hadde det når sønnen min ble født.
Jeg følte meg så unormal som var så deprimert når jeg burde vært takknemlig for at jeg fikk ett friskt barn.
I begynnelsen klarte jeg ikke å innrømme for meg selv engang at jeg var deprimert,jeg gikk rundt å latet som alt var bra.
Ting ble heldigvis litt lettere når jeg fikk fortalt de rundt meg hvordan jeg hadde det.
Uten familie og venner så hadde jeg ikke klart mammarollen de første månendene ettersom jeg hadde alvorlig fødselsdepresjon.
Kjære alle mammaer dere er fantastiske. Dette var supert skrevet og et viktig tema. Vil også si fra barnehagenpersonalet sin side. Jeg ser at du er sliten jeg ser at ting er andeledes kom med våre barn til barnehagen det er ikke bare greit men akuratt slik det skal være. Og snakk med oss om dere/ du vil.
? jeg har ikke slitt med depresjon, men har selvfølgelig fått realiteten i fjeset når jeg fikk mitt første barn. Og det er akkurat det jeg har tenkt på, det du skriver her. Det er viktig at helsesøster ser på helheten. “Går det bra”? “Hvordan går det? ” det var de spm jeg fikk… og hva kan jeg si om det? Når jeg aldri har vært mamma før? Og som du sier, hvert barn er forskjellig så det kan være nye utfordringer hver gang. Jeg hadde ikke en dårlig opplevelse med helsesøstrene, de så på meg og spurte jo ikke bare om barna mine. Men savnet litt konkrete spm og en helhet i omsorgen, dvs å gi veiledning og støtte rettet mot den familiesituasjonen man er i: til familie på 2, 3, 4, 5 osv, alenemamma, fokus på mor og fokus på søsken.
Det er helt greit å føle det sånn, og det vet du sikkert, men du trenger sikkert å høre det igjen. Det trengte jeg ? nydelig sønn du har fått ? blir verpesjuk igjen?
Takk kjære du for at du skrev dette! Du traff meg rett i hjerterota, da jeg har ei lita jente på 3 år og var deprimert, ikke bare i barseltiden, men lenge etter. Det tok ca 1,5 år før jeg innså at jeg hadde mistet meg selv og trengte en forandring. Den eneste løsningen jeg så der og da var å fortsette mamma-livet alene, uten barnets far som jeg følte var en belastning oppå det hele. Vi var et nytt par og hadde ikke lært oss å leve sammen ennda, så jeg hadde nok med å ta meg av dattera mi. Heldigvis vekket jeg en gnist i han da jeg var på tur ut av livet hans, og han overtalte meg til å prøve å løse dette sammen. Nå venter vi vårt andre barn og har hatt en fantastisk tid sammen etter den dagen. Tungt ja, men godt og trygt. Vi har lært oss å sammarbeide og å vise at vi setter pris på hverandre. Ikke deprimert. MEN jeg er livredd for at det skal skje igjen. At jeg blir så sliten at jeg glemmer meg selv og at jeg har folk rundt meg som vil hjelpe.. skulle ønske alle helsepersonell leste dette innlegget og lærte av det.
Så godt å høre at det hele “endte” bra.
Mitt råd til deg og dere nå som dere er i ferd med å gå inn i sammme fase.
Vær åpen og ærlig, fortell om tidligere erfaringer og jobb proaktivt.
Det er dessverre slik at statistisk er det store muligheter for å falle inn i en ny depresjon dersom man tidligere har opplevd det, men det betyr ikke at det MÅ skje.
Jeg har erfart begge dele, og den store forskjellen denne gang er at jeg har vært åpen om det hele veien, fra første legekontroll.
Ønsker dere alt godt.
klem.
Ja realtiteten kan være like hard som en depresjon.
Hvordan det er å bli mamma vet man jo ikke før man står der, og det gjør man helt plutselig.
Ja realtiteten kan være like hard som en depresjon.
Hvordan det er å bli mamma vet man jo ikke før man står der, og det gjlr man helt plutselig.
Ja barnehagen er så absolutt et godt verktøy å bruke.
De kjenner eventuelt storesøsken og familien godt.
Jeg ligger her på sofaen med nr tre i magen, knappe 12 uker igjen. Og igjen traff du meg midt i mellomgulvet. Jeg gråt når jeg leste fødselshistorien din, og jeg griner fortsatt fra å lese dette innlegget. Du setter ord på alt jeg har fortrengt fra mitt andre svangerskap. På mine redsler for denne barselperioden. Jeg har aldri snakket med noen om det, skammen har vært for stor, det har vært for vanskelig, for vondt – men skjønner nå at jeg må få bearbeidd alle disse følelsene, før nestemann kommer. Takk. Og lykke til videre som firebarnsmamma ?
Så godt å høre at du det ble bedre.
Du var modig som fortalte det til de rundt deg.
Jeg vet så altfor godt hvordan det føles, det er tøft og tungt men heldigvis verdt å kjempe seg gjennom.
Klem fra meg.
Takk, tusen takk.
Ja noen må åpne døren, rive av plasteret og si det slik det er.
Du er tøff.
Klem fra meg.
<3
Du altså, takk..får meg rørt av egne ord, det har ikke skjedd før 😉
Tenk å ha en slik mamma da. Heldig du er.
Klemmer tilbake.
Denne engelen jeg skriver om i innlegget, så oss alle.
Ikke bare meg, og jeg skjønner godt til lille hjertesukk.
Pappan er viktig, og blir ekstra viktig når mor har det tungt.
Pappan her i huset ble min klippe, min trygghet og støtte.
Veldig viktig å se hele mor, og far.
Ja det gjør den heldigvis.
Godt helsestasjonen fanget deg opp.
En god god klem til deg.
Amen. Ventetiden har alle farger for de aller fleste tror jeg 😉
Og dersom ventetiden er grå eller sort, kan forventningene rundt nyfødtiden bli for rosenrøde også… skummel ring.
<3 <3 <3 <3
Tusen takk kjære Nina (jeg tillater meg å skrive “kjære”) for at du skrev dette innlegget! Klem fra nybakt førstegangsmor med en 6 uker gammel puppegal (?) sønn sovende på brystet mltt, som føler på mange av de samme følelsene du gjør nå.
Amen ❤️
Så sant, barseltiden var alt annet enn jeg trodde. Den største feilen jeg gjorde var å ikke sette grenser for besøk treff de 2 første 2 ukene. Det tok meg omtrent 3 måneder å kjenne mamma kjærligheten, den kom sakte men sikkert. Jeg var ærlig mot alle og sa at det ikke var så rosenrødt for meg den første tiden. Nå er poden 7 mnd og det er fortsatt slitsomt med lite søvn noen dager – men koser meg gløgg i hjel med det mest dyrebare jeg har.
Jeg felte noen tårer når jeg leste dette for jeg kjenner meg så igjen.
Mange klemmer til deg <3
Og mange mange klemmer til deg.
Vil tipse deg om dette programmet som tar sikte på å forebygge fødselsdepresjon og fremme god psykisk helse:
https://program.changetech.no/ChangeTech5r.html?Mode=Trial&P=6X8LNT
Gi gjerne tilbakemelding:)