Sommerferien er snart unnagjort for i år, og et nytt skoleår er snart i gang. Tusenvis av barn og ungdom er mer eller mindre klare til å innta klasserommene, nok en gang, eller kanskje for første gang.
Kjære lærer. Er du klar?
Jeg har stor tillit til lærerne i norsk skole. Jeg har stor tro på at dere kan jobben deres. At dere gjør så godt dere kan med de midlene dere har. At dere klarer å prioritere hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst å komme over. For jeg vet at dere ikke rekker over alt. Som lærerstudent og kommende lærer i norsk skole har jeg skjønt hvor krevende læreryrket er. Derfor spør jeg igjen: Er du klar?
Jeg er nemlig mamma også. Mamma til en snart sjuåring som skal begynne i andre klasse og som gleder seg til skolen begynner igjen. Han vil ikke innrømme det, men han gleder seg masse til å komme tilbake til skolepulten, til vennene sine og ikke minst til læreren sin. Læreren er hans store helt, og nåde den som skulle finne på å være uenig i noe hun har sagt. Da blir det månelyst!
Det er slett ikke vanskelig å sette fingeren på hva jeg ønsker meg fra lærerne som har med min sønn å gjøre på skolen. Først og fremst vil jeg at dere skal se ham. Dere må klare å se hvem han er, hvordan han tenker og hva som skal til for at akkurat han skal lære, trives og utvikle seg på skolen. Så enkelt, og så vanskelig. Jeg vil at dere skal ha tid, lyst og ork til å yte det lille ekstra for å gi akkurat min sønn motivasjon til å lære. Han må føle seg verdsatt og inkludert i klassens fellesskap, og ikke minst lære å tolerere barn og voksne med andre meninger og tanker enn ham selv.
Men i skolehverdagen anno 2014 er ikke lærerne bare lærere. De er også omsorgspersoner og oppdragere. Selvfølgelig vil jeg at sønnen min skal lære noe på skolen. Aller helst vil jeg at han skal få høy måloppnåelse i alle kompetansemål i alle fag. Men for meg, som mamma, er alt det andre minst like viktig. Kanskje enda viktigere. Og for de fleste lærerne kommer heldigvis alt det ekstra helt naturlig og som en selvfølge.
Jeg vil at dere trøster ham hvis han gråter fordi han har falt og slått seg. At dere sier ifra til ham hvis han ikke oppfører seg bra og ber ham roe seg ned hvis han styrer og sjefer for mye. Hvis det regner, håper jeg noen minner ham på å ta på seg regnjakke så han ikke blir våt. Hvis han brenner inne med noe han bare MÅ fortelle om, må dere ha tid til å lytte. Og ikke minst, dere må holde meg informert. Jeg vil vite det hvis han har hatt en dårlig dag på skolen, og jeg vil vite det hvis han har hatt en ekstra bra dag. Jeg vil vite det hvis han sliter i et fag eller hvis han sliter i friminuttene, og hvis han overhodet ikke sliter i det hele tatt, vil jeg jammen meg vite det også.
Kjære lærer. Du bærer et stort ansvar på dine skuldre. Snart sjuåringen min forguder deg. Da han fikk postkort fra deg i sommer, med ønske om en fortsatt god ferie og «Gleder meg til å se deg igjen til skolestart», var det nesten så han besvimte av lykke. Og jeg tenkte at det der var jammen meg en genistrek. Noen få ord på et postkort midt i sommerferien kan gi enorme mengder motivasjon. En kickstart på det nye skoleåret, rett og slett. Det er ikke vanskelig å definere en drømmelærer. En drømmelærer tar seg tid til det lille ekstra.
Som kommende lærer noterer jeg meg alle genistreker og aha-opplevelser bak øret. Jeg lagrer alle i drømmelærerskuffen og tror (kanskje litt vel) optimistisk at jeg kommer til å bruke alle sammen. Sånn er det vel å være lærerstudent, antar jeg. Som kommende lærer får jeg også litt prestasjonsangst av alle kravene jeg selv stiller til min sønns lærere. Om et par år er det jo jeg som står der og skal innfri foreldrenes krav.
Om to uker ringer skoleklokkene for et nytt skoleår.
Kjære lærer. Er du klar?
