Jeg får nesten vondt, når jeg ser bildene. 6 år siden i disse dager og vi har mimret.
Bildene er fra en av de lykkeligste dagen i mitt liv, likevel har jeg det ikke godt.
Selv i solskinn, pyntet i brudkjole er jeg omringet av uvær. Både inni meg og rundt meg.
Jeg står der å smiler, men smilet er langt fra ekte. Aller mest har jeg lyst til å finne en seng, krype under dyna og gjemme hodet under puta.

Jeg har ei på 4 år ved siden av meg, mannen har en på 11 mnd i hendene og i magen har jeg en voksende spire. Drømmen for mange, for meg et totalt kaos. Jeg skulle ønsket jeg kunne fortalt meg, det jeg i dag vet.
Der stod vi, som en drømmefamilie, et glansbilde i brudestas. Nygift og lykkelige.

Overvektig og depressiv var slik jeg følte meg. Skulle jeg bli mamma til tre? Jeg som knapt hadde overskudd til å komme meg ut av sengen. Som hadde dager hvor jeg følte bare det å puste var en anstrengelse.
Dager hvor jeg ikke orket å se et menneske, vekslet et ord. Bare være i fred, ikke en gang være mamma.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg at jeg bare om litt vil omfavne det å være mamma med alt jeg har. At jeg om noen år vil være omringet av en flokk med små som vil gjøre meg så stolt at hjerte svulmer og tårene triller. Som vil lære meg ting jeg ikke viste både om livet og verden. Som vil utfordre meg som vil gjøre meg sterkere, tålmodig og takknemlig.
Takknemlig, Jeg var uendelig takknemlig den dagen, den fineste mannen jeg visste om fortalte høyt til alle at det var akkurat meg han ville dele resten av livet med.
Men hvorfor kunne jeg ikke skjønne.
Hva var det med meg, som fortjente han? Den fineste jeg visste om.

Jeg skulle ønske jeg kunne vist meg hvilket team vi er i dag, hvordan vi går sammen som hånd i hanske. Utfyller hverandre og ikke hadde noen av oss klart oss uten den andre. Hvordan vi som i en dans sjonglerer unger mot samme mål.
Det krevde mye av meg, den dagen. Å stå der i oppmerksomhetsglansen. Alle øyne rettet mot meg.
Blits som blinket og et kamera om hvert et hjørne.
Jeg hatet den, oppmerksomheten. Måtte ta meg pauser, flere ganger den dagen Bare for å kvinne meg opp til å gå ut igjen.
Jeg trivdes lite med å være hovedatraksjonen, følte meg beglodd. Følte alle målte meg, snakket om hvor tykk jeg var.
Jeg satte tanker i andres hode, hørte ord som ikke ble sagt.

Kvelden før, gråt jeg. Ingen lykke tårer, gode tårer eller rørte. Men tårer fylt med udugelighet. Jeg følte meg mislykket. Som en som ønsket mye men aldri klarte noe. Ikke hadde jeg fullført skole, ikke hadde jeg jobb, ikke klarte jeg engang å være en ordentlig mamma.
Hva hadde vel jeg oppnådd?
Knapt sosial liv jeg stengte meg inne for å skåne meg selv og verden rundt meg for den jeg var.
Hvor skulle dette ende, jeg som knapt orket å møte dagen. Hva var det jeg skulle kjempe for.
Jeg skulle bare visst.
Kjære meg, jeg skulle bare visst.
Jeg var nær ved å gi opp, barna og mannen holdt heldigvis et godt tak i livbøyen. De hjalp meg å holde hodet over vann når stormen herjet som verst.
Jeg gav ikke opp, heldigvis.
Det ble som alle sa, det ble bedre. Mye bedre.
Kampen var tøff, seig som få. Til tider som kvikksand. Dro meg ned så jeg nesten trodde at kampen var over. Men så fant jeg en rot å gripe tak i, tvi holde i, til jeg hadde styrke nok til å dra meg opp.
Jeg stod der på trappen, et barn i hver arm og et i magen.
Følte jeg hadde mer enn nok, likevel lite å leve for.
Jeg skulle bare visst.
Visst hvor bra dette skulle bli,
Jeg skulle bare visst hvordan livet på kort tid kan endre seg
Hvordan livet er verdt å kjempe for, uansett hva.
Alltid.
Jeg skulle ønske jeg kunne gitt meg en klem den dagen. Hvisket i øret.
Hold ut jenta mi,dette blir bra. Veldig bra, jeg lover
Jeg vet ikke om jeg hadde trodd på meg, men kanskje, kanskje hadde et ørlite håp begynt å spire.
Livet kan ikke planlegges, vi må ta det som det kommer. Alle opplever vi motbakker.
Og selv om svetten pipler og pulsen er på maks får vi alle se utsikten når vi kommer på toppen.
Noen bedre trent enn andre, men toppen når vi. Bare vi fortsetter å gå.
Jeg er full av arr, noen synlige, andre lettere å gjemme.
Men herdet er jeg, rakrygget som få.
Sårbar også, selvfølgelig.
Veien er fortsatt kuppert, rett som det er venter en motbakke rundt svingen.
Men så fort jeg snur meg, vet jeg jo. At det blir bedre, bare man når toppen.
Alt ordner seg, tenk over det, det gjør jo det.
Kanskje ikke alltid slik du hadde tenkt, men en ny sti kommer alltid tilsyne og hvem vet hvor den tar deg?
Jeg hadde ingen aning, 6 år siden.
Der jeg stod på trappa med en i hver arm en i magen og verdens fineste mann.
Hva som ventet meg, rundt neste sving.

Og står du, med en storm i hjerte og en vind som suser i ørene.
Vit, at det blir bedre.
Jeg lover.
Du skulle bare visst.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske