Jeg anser meg selv som temmelig lite prippen.
Jeg tåler det meste, og har stått i det meste.

Med sju barn er det bare sånn.

Men likevel må jeg nok innrømme, at jeg merker det knyter seg med en gang en av barna kommer på banen og stiller spørsmål om kropp, altså nå snakker jeg ikke om fingre, tær og knær, men om pubertet, kjønnsorgan, sex.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Eller blomsten og bien om du vil.

Min mamma, var middels lett å snakke med når det kom til kropp, iallfall er det slik jeg husker det.
Jeg var trygg den dagen jeg så blod i trusa for første gang, jeg var stolt over puppene som vokste. Det hjalp mye å ha noen å snakke med, men ikke nok.

Det er klart jeg vil være et like trygt forbilde for mine barn.
Og jeg klarer det, til en viss grad, mensen, bind og tamponger går fint.

For dette kan jeg.

Gutta derimot, synes jeg er vanskelig. Jeg har jo aldri opplevd stemmeskifte, morrabrød eller utløsning jeg.

Samme føler jeg når mer detaljerte spørsmål kommer til.

Jeg skal ikke være sen om å innrømme at det å forklare hvordan sex faktisk foregår til en nysgjerrig ni åring var ikke så lett som jeg hadde tenkt. Det knøyt seg godt i brystet og jeg ble temmelig rød i kinna når vi kom til selve penetreringen. Altså, hva sier man og ikke minst hvordan?

Jeg føler oppgaven er ekstra viktig nå, faktisk viktigere enn før.
Fordi informasjonen er så lett tilgjengelig i dag, utfordringer er at vi aner ikke fra hvilken kilde.
Et lite googlesøk og du har et hav å velge i om du søker på kjønnslepper, ståpikk eller mensen.

Og kunnskap, er makt og viktig.

Jeg vil så inderlig at mine barn skal forstå og skjønne hva som skjer med kroppen, hvor deres grense går, hva som er normalt, ikke minst hvor mye som er normalt.

Mamma ble nok litt ekstra rød i kinna og kjente det knøyt seg i brystet hun også, når jeg kom med de store spørsmålene.
Hun hadde et ess i ermet, et supert triks, som hjalp henne ut av knipa, og gav meg informasjon.
Hun hadde et opptak liggende i en skuff, en video vi så på sammen, mange ganger.

Et opptakt med flere episoder med rolig, trygg og avslappet mann som helt tydelig ikke kjente på noe trykk i brystet av å snakke om penetrering eller utflod.

Kroppen, med Trond Viggo.

Jeg tror ikke mamma var den eneste. Rettere sagt jeg VET hun ikke var den eneste.

Så sitter jeg der, 20 år senere, midt i mellom 3 små som begynner å bli store.
Det er fredag, tacoen er inntatt og nå sitter vi å ler i sofaen.

Hva vi ser på?

PubertetsCamp.
Vi ler, rødmer og lærer hele gjengen.
Jeg som foreldre får god input på hva disse små rundt meg egentlig tenker og lurer på.
De to minste ser på med store øyne og lattermilde som få og eldste kjenner seg tydelig igjen.

Etter et par episoder mykes vi opp, bind og mensen blir liksom ikke flaut, det blir normalt.
Historier fortelles, vi blir alle så ivrige at vi må sette på pause.

Knuten i brystet er borte, rosene i kinna er ikke fult så røde.

Takk NRK,igjen! for at dere bare river av plasteret og sier det som det er, viser det som det er og ikke minst tørr det.

Pubertetscamp er ikke det første programmet vi ser via NRK med dette tema, flere ganger har dere gått foran som et godt eksempel. Med et direkte og enkelt språk tilpasset ungdommen, tydelige visuelle bilder som bekrefter at ingen er like, men alle unike og like verdifulle. Sa jeg takk?

Jobben dere gjør er usannsynlig viktig.

Kunnskap er makt, også om egen kropp og seksualitet.
Hva vi vet har vi godt av, når det kommer til kroppen vår.

Hvor grensen går, hva som er greit, hva som er normalt.

Takk for hjelpen til å informere disse små som snart er store,
Takk for inspirasjonen og sparket bak.
Takk for bidraget til skape trygge ungdom som vet hvor grensen går.

Takk, tusen takk!