Jeg har vondt når jeg skriver dette, veldig vondt.
Jeg har lurt meg selv. Jeg trodde det skulle bli så mye enklere.
Bare du blir litt større har jeg sagt.
Da blir alt så mye enklere.
Jeg sa det første gang i 2007, så i 2010, så i 2012.
Hver gang satt jeg med en baby i fanget, en baby som jeg lengtet etter skulle bli større, litt selvstendig og istand til å stå mer på egne ben. Jeg frydet meg over de første stegene, jublet når de første ordene kom og nøt de stille stundene når mini ENDELIG kunne leke litt ute alene uten to øyne på seg konstant.
Jeg sitter igjen med en baby på fanget, og holder tiden så hardt at knokene blir hvite, ikke fordi jeg ønsker at denne babytiden skal stå stille, men fordi jeg vil nyte hverdagen med en forventingsfull liten sjel som enda lever hver dag bekymringsløs og kun ser det gode i verden.
For han, er det værste som kan skje i verden at mamma går på do, eller at det går litt for lang tid mellom grøtskje nr 3 og 4.
Jeg er den eneste mamman i vennegjengen som har bittesmå barn nå, flere av dem legger trykk på at de er så uendelig glad de er ferdige, ferdig med den tøffe tiden sier de, mens de små stabber rundt oss med bleierumper og rufsehår.
Lite vet de, at de er på vei inn i den tøffeste.
Jeg har fire barn, ni er hun eldste.
La meg først få si, at jeg sier ikke at det å ha en baby er lett, lite søvn og mye gråt kan gjøre en hver sjel både sliten og lei.
Men tro meg, ingenting gjør så vondt som når ditt barn kommer hjem og har kjent på at verden kan vise deg sin kalde skulder.
Mamma, synes du jeg er tykk?
Det føles ut som bare få dager siden jeg og den nydelige jenta som spør meg dette stod foran speilet.
Jeg gredde det lange håret hennes, flettet en flette og la begge henda på skuldra hennes.
Takk mamma, nå er jeg fin sa hun og smilte til meg gjennom speilet.
Og hoppet ut av badet med samlede ben.
Nå sitter hun å tvinner fingre, bitter seg lett i leppa så den blir skrå og tårene sitter lett i øynene.
Hun gløtter bare opp på meg før blikket titter ned på de to kryssede bena som dingler ned fra stolen hun sitter på.
Jeg slutter å puste.
Klumpen i magen vokser seg tung som stein iløpet av få sekunder.
Hva er det du sier jenta mi? sier jeg og setter meg på tuppen av sofaen.
Nå klarer hun ikke mer, tårene renner og leppen hun så vidt bet i har forsvunnet helt.
Synes du jeg er tykk, sier hun igjen og blikket som er fult av tårer treffer meg og gjør vondt.
For det synes jeg selv.
Jeg løp bort til henne, Tok rundt henne, jeg klarte ikke å slippe, jeg holdt og holdt.
Og hun gråt. Lenge.
Jeg gråt med.
Kjære jenta mi, du er ikke tykk, du er ikke tynn, du er akkurat slik du skal være.
Du er deg, og det kan ingen andre være.
Ingen andre kan være akkurat den du er.
Ordene ble små, følelsene var for store.
Gi meg en våkenatt med sammenhengende amming og baby som nekter å sove.
Gi meg tannutbrudd og trass.
For det vet jeg går over.
Der vet jeg at jeg strekker til, der vet jeg at nærhet, litt kos og en sang hjelper.
Hva kan hjelpe mot dette?
Ord strekker ikke til, og en kos hva er så det?
Jeg er ikke forberedt på dette, det gjør så vondt.
Å se ditt eget barn kjenne på at verden også kan være kald og vond.
Kjære småbarnsmamma, bruk tiden godt.
Fortell henne at hun er unik.
At hjertet hennes er stort og uerstattelig.
At hun gjør verden rik ved å være god mot andre
Fortell henne at hun er akkurat slik hun skal være og at det er bra nok.
Fortell henne mens hun ennå lytter.
Kjære småbarnsmamma, det vil ikke bli enklere.
Men det kommer til å gå bra,
Det må det….
Huff Nina, jeg har også stått i akkurat den situasjonen, og den er så vondt… Husker også da min eldste var 1, og vi klaget litt rundt bordet på lekeplassen over nattevåk med mer.. Da kom det stille fra en mor til 4 i et alderspenn fra 1 – 18, “jeg synes det er lettere med den lille jeg kan trøste, enn 18 åringen jeg ligger og venter på og bekymrer meg over om, når og i hvilken tilstand hun er når hun kommer hjem..” Da skjønte jeg at jeg foreløpig stod i “hyggelige” utfordringer..
Også kommer jeg…store, stygge trollet og legger til at enda blir det verre. Ordet tenåring blinker og blinker. Helt andre bekymringer igjen. De kan være så utrolig stygge og fæle mot hverandre. Og mot oss dessverre. Hvor er hun? Hva driver hun med? Hvem er hun sammen med? Kommer hun ikke snart? Masse bekymringer i sene kvelds- og nattetimer. Mobbing og utestengelse på skolen. Higer etter å passe inn. Få lov å være med. Strekke til på alle områder. Nyt småbarnstiden for ALT den er verdt. Det kommer hardere tider.
Det er sjelden jeg kommenterer men nå måtte jeg bare. Dette er min store frykt som mamma. Alle de tingene vi ikke rår over. Alle menneskene min skjønne datter på syv år møter uten at jeg er der rett ved siden av og passer på! vi må bare passe på at vi fyller de opp med så mye god selvfølelse at når de møter alt det vonde der ute husker de at de er perfekte akuratt sånn de er! Det er mye ansvar og en skummel oppgave å tenke på..
Jeg kommenterer nesten aldri, men jeg kjenner meg igjen i din datters oppfatning.
Jeg er av den sorten som er naturlig tynn, jeg har alltid vært det og kommer mest sansynlig til å alltid være det. Noen kaller det lykke gener og andre høy forbrenning.
Men jeg tror at det å vokse opp i dag er mye vanskligere enn da vi var små. I dag så har barn Iphone, TAB, osv osv. De får kroppspresset dyttet inn over alt. Jenter skal være tynne og lange og se flotte ut og unaturlig. Dette er hva vi forer våre barn med, dette er hva vi sier er pent. Og det er så langt fra pent.
Jeg er av den høye tynne sorten, og jeg hater det. Jeg hater det så inderlig, for det ser ikke pent ut. Klær som henger, som ikke passer og jeg kunne forsatt og forsatt.
Det viktigste man lærer barn i dag, er å være seg selv, stolt av seg selv, stole på seg selv og sikker på seg selv.
Jeg er som du, en mamma i 30 åra (33) med to barn ( 7 og 13) Min eldste er tynn som en strek, klær henger og slenger på han uansett hva jeg prøver på. Men han er sikker på seg selv. Og så har jeg han minste som har så dårlig selvbilde at jeg fikk beskjed om at “han ikke var verdt noe som helst her i verden, ingen som ville ha han og han var bare dritt” Det skjærer langt inn i mammahjerte og det gjør vondt.
Jeg har holdt rundt han, fortalt at jeg er glad i han og han betyr noe, men det hjalp ikke. Uansett hva jeg sa eller gjorde så hjalp det ingen ting.
Helt til han fikk en sport han mestret og så fremgangen i selv. De første gangene var de tøffeste, og så kom det, selvsikkerheten. Han løp inn på trening, han fortet seg alt han kunne for å få mest mulig ut av det. Svetten rant av håret hans og ned i ansikte. Du så det kom varm røyk fra hode og skuldre når han var ferdig. Men han smilte. og jeg fikk heller høre, “mamma, så du meg? Så du jeg skåret målet?” eller så sa han: “mamma, så du taklingen min?” Han viste selvsikkerhet.
FOr oss ble hockey redningen, skøyer og skøyegåing. Men forsatt kan den usikkerheten komme fram, og bryte igjennom. Men i dag er han 7 år med mange venner og en selvfølelse som barn skal ha.
Det fins håp, stol på deg selv og fortell henne at du er glad i ho og at hun er verdt noen ting. <3
So utrulig godt du skriv! Eg har sjølv ein på snart 7 mnd, og ein på 5,5år. Å eg kjenner meg so godt igjen. Vår største frykt er vel at ungane våre ikkje skal ha det bra.. No har eg snart ein skulegut…og eg kjenner at det er skummelt, sjølv om eg veit at han er klar for det…men er eg klar for det? Vi må berre gjere vårt beste…og gi all den kjærleik og omsorg vi kan. Til sjuande og sist må vi vel tillate våre søte små å gjere sine eigne erfaringar…og heller vise dei at vi alltid stiller opp for dei.. Men lett blir det nok ikkje… Mykje lykke til! ?
Du har så rett… Skolen er en stor overgang. Vi får stå klar med åpne armer.
Fylle på ja.. Det er viktig.. . Du har så rett.
Jeg er så skrekkelig klar over det 🙁 dette et vel bare starten igrunnen..
Ja… De utfordringene som kommer kan ingen forberede deg på dessverre… Og for meg ble det og et skikkelig slag i magen… Oj var det slik verden var ja..
Jeg må bare få legge til at jeg synes du har gjort noe fundamentalt veldig viktig som kan gjøre livet hennes utrolig mye lettere, selv om det er tungt, siden hun kommer til deg med slike tanker og følelser!
Kudos!
En tåre triller nedover kinnet mitt. Som jentemamma er dette en reell frykt, og noe jeg prøver å jobbe imot hver dag. Ved å fortelle henne hvor verdiful og fantastisk hun er bare fordi hun er hun! Men verden er kald.. og jeg gruer meg.
Takk for et gripende innlegg!
Takk, tusen takk <3 Så takknemlig for at hun kom til meg også.
Tror nok dette rammer både jente og guttemammaer dessverre.
Man kan ikke fortelle et menneske nok hvor verdifult det er.
Dette var et viktig og veldig bra innlegg! For en stor oppgave dette er for oss foreldre. Og kanskje spesielt for oss mammaer og jentene våre. Jeg tror mye ligger i å være bevisst på oss selv rett og slett. Ikke se på rompa i speilet og uffe oss hver morra, ikke nevne at vi ikke skal ha dessert for vi skal inn i kjolen til festen i helga. Gi andre komplimenter, så barna hører det. Fremsnakke andre. I tillegg til å fortelle jentene at de er fine som de er, og at alle er forskjellige 🙂
Amen, kropspresset starter hjemme pleier jeg å si.
Det går bra ? Det er ein tøff overgang, men det går bra. Har fem born i alderen 1 år – 22 år, og ja, det er heilt klart enklest når dei er små og det er lett å beskytte dei. Men det ser ut til at du er ei god mamma som gjev dei støtte og tryggleik. Det vert deira plattform i møte med ei brutal verd. Og med den platformen vil det gå bra ?
Tusen takk <3