Jeg vet ærlig talt ikke om jeg kan kalle deg det lengre.
Ferie altså.
For jeg skal si det slik, at det er svært lite i livet mitt som klarer å fullføre mine kriterier for ferie.

Vi snakker å sove til kroppen selv våkner, lange sene måltider til solnedgang, reiser, slappe av etter vinteren og vårens stress.
Få sommerfargen det meste av kroppen, utekonserter, utepils, pause fra rutiner og null døgnrytme.

Men slik har det ikke vært på en stund. Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg noen år,
men har innsett at kriteriene måtte endre seg.

For kjære sommerferie, du kommer jo, selv om jeg er omringet av små selvproduserte soldater.
Og du er til tross etterlengtet, det er bare jeg som må jobbe med hva jeg kan forvente av deg.

Jeg skal innrømme at ukene, dagene mot at du gjør din entre er en liten følelsesmessig berg og dalbane
For i de hektiske morngingene hvor jeg drukner i barnehagesekker og matpakker kjenner jeg at du ikke kan komme raskt nok.
Men når ettermiddagsknekken kommer og jeg har flere små rakkere som krangler som busta fyker, aner jeg ikke hvordan jeg skal
komme meg gjennom deg med puls, hår og hode i god behold.

For det krever sitt, såpass kan vi vel være enige om både du og jeg.
For selv om du er etterlengtet og god, krever du også litt av en allerede sliten småbarnsmor.

Å gi slipp på døgnrytme og rutiner var kanskje var noe av det jeg likte best ved deg, nå er det kanskje det dummeste jeg gjør.
Du, kjære sommerferie, var en av de første som viste meg at sene kvelder, ikke betyr sene morninger på disse små.
Ofte fungerer faktisk konseptet motsatt. Tro det eller ei.

Jeg tar meg selv i, til tross for 13 år med små barn, fortsatt å lengte etter slik det en gang var.
Noen ganger så intenst at jeg klarer å lure meg til å tro at alt var så mye bedre før mellom oss to.

For all del, sene kvelder, lange drinker, steikende sol, eksotiske måltider var flott det.
Og tar det gjerne igjen.
men jeg kjenner at det er lite som kan slå dette:

For selv om resultatet av sommerferien kanskje ikke lengre er brunfarge og noen ekstra kilo fra all avslapping og de deilige måltidene med utepils så har du satt ditt spor.

Med erfaring både som sykepleier, mekler, reiseleder, entertainer og advokat Iløpet av dine uker har jeg
blåmerker på leggene og om jeg er heldig noen fregner på skuldrene.

Så må jeg nok si, kjære sommerferie, at våre tidligere stunder ikke kan måle seg med de 12 siste.

Oppladet er jeg kanskje ikke, snarer mer utladet.
Men propp full i hjerte.
og som du kanskje vet, er det det som holder liv i alt.
hjerte.

For du, kjære sommerferie, gir noe vi sjeldent har mye av ellers.
TID.
På og vondt, om jeg skal være ærlig. Men oftest er det en treningssak.
Det går et par dager, før ungene kommer i modus.
Og når det skjer.
NYTER vi.

Jeg har ikke samme forventningene til deg som jeg hadde før.
jeg har lært og fortstått at vårt forhold har forandret seg.
Sliten blir jeg, hvert år av deg. Det ble jeg før også
Ofte mer sliten når du drar enn når du kommer.

Jeg vet at selv om du flyr forbi, kan jeg nesten ikke vente til hverdagen kommer å tar over igjen.
Men med årene har jeg lært at du så vanvittig mye å gi også.
Selv om det kanskje ikke er eksotiske reisemål og lange måltider som venter oss
Så vet jeg at du har utallige  øyeblikk som lagrer seg i hjernebarken og blir der.
Øyeblikk jeg tar meg med, vi tar med oss.
Som evige, magiske, sommerminner.