Familien kaos samlet rundt middagsbordet og den ene mer høylydt enn den andre.
Alle har noe å fortelle, og den ene mener selvsagt at budskapet sitt er det viktigste.
Vi prøver å få med oss alle ord, jeg og min mann.
En etter en slipper de til.
Men så klarer ikke 3 åringen mer.
Plutselig STÅR han på tripptrappstolen og roper ut.
Jeg vil være Maui!
Ingen av oss henger med.
Å,å,å å Amalie kan være Vaiana stotrer han frem ivrig.
Nå skjønner vi alle.
Han er i den fasen, du vet, den hvor man velger hvem man er når man ser på film og serier.
Jeg vil være gutten, hvem vil du være? Det er på en måte obligatorisk å ta eierskap i en av figurene til hvert program når man sitter å ser barneTV med en treåring.
Han ser at han har fått alles oppmerksomhet og tillater seg å sette seg ned før han fortsetter.
Markus kan være Pua, så ombestemmer han seg brått, Nei, pappa kan være Pua.
Og Oda er baby Vaiana.
Hun med vannet. Det er forøvrig favorittscenen hans, når Vaiana som baby møter vannet for første gang.
Da sitter han musestille med haka på slepp.
Dette har han tenkt på lenge.
Vi er alle storfan av den filmen men han er den største og jeg har helt ærlig ikke telling på hvor mange ganger den har gått.
Det jeg vet er at om den hadde vært VHS hadde den vært utslitt, på kassett tre minst.
Derfor spurte jeg med oppriktig nysgjerrighet.
Enn mamma da, hvem kan hun være?
Han vifter ivrig med skjea og svarer.
Og du, du du du kan være.
Mamma kan være
HeiHei.
Kompliment fra en 3 åring.
1 kommentar
Så utrolig herlig innlegg! Kjenner meg igjen☺️ Her er vår eldste 4 år og vi har mange herlige, nydelige samtaler! Barn sier de mest herlige og ærlige ting! Her kommer det gullkorn på rekke og rad om dagen😍