Øyelokka spretter opp, du gløtter på klokka og selv om du kanskje ikke er helt sikker, så ser du at det er tidlig, kanskje så tidlig at det neste er natt.
Du er ikke trøtt, så langt ifra, selv om kroppen brukte en evighet på å sovne.
Sommerfuglene danser rundt i magen, så hurtig at det nesten gjør vondt.
Enda vondere enn i går.
Du prøver å ligge litt til, men så går det bare ikke lengre.
Kroppen klarer ikke ligge stille.
Dyna går av, og de små varme bena settes forsiktig ned på det kalde soveromsgulvet.
Forsiktig sniker du deg over gulvet mot døra, åpner den så stille som du kan, for du vet jo så inderlig godt at det er alt alt for tidlig å være våken nå.
Hører de deg nå, får du kanskje bedskjed om å legge deg.
Lister deg så stille du bare kan, bortover gangen på lette tær.
Forbi rommet til mamma og pappa, de sover enda.
Det gjør ikke du.
Ned trappen… de siste trinnene lukker du øynene, skal du tørre å se.
Nå danser de slik at magen romler.
Du titter forsiktig rundt hjørnet fra trappa, sakte men sikkert.
Og DER, der står det. Nærmest og glitrer i stua.

Juletre
All venting er over, dagen er endelig her.
Selveste Julaften.
Du løper bort, stopper en liten meter fra og ser.
Lysene, pynten, stjernen på toppen.
Også den deilige lukten.
Og rundt, der ligger det små og store overraskelser. Gode tanker, ønsker og gleder.
En er rund, en er stor, og en pitteliten. Alle med vakre julete papirer og glinsende bånd.
Så kommer du på, strømpen. 
Du tusler rett over stua som kun er lyst opp av juletre til peisen, den er fortsatt lunken fra kvelden før.
Der henger de, strømpene på rekke og rad.
Du må ikke klemme en gang. 
Det er tydelig at de ikke er tomme.
Alle som en som henger der har fått fyll.
Du titter oppi, der ligger det sjokolade, blad, klementin, pepperkaker til og med en liten pakke.
Nå klarer du ikke være stille lengre, du røsker med deg strømpene.
Løper opp trappa.
Mamma, Pappa.. dere må våkne.
Det er julaften og NISSEN har vært her, der er helt sant.
Men kjære venn, klokka er jo bare 05 gryntes det fra soverommet.
Lar jeg barna mine tro på Julenissen?
Det er klart jeg gjør. Og de får tro på han så lenge de vil.
Tenk å ta fra de denne magien, denne stemningen, sommerfuglene og spenningen.
Jeg husker den selv om barn, og noen av mine beste minner fra julen er fra akkurat Nissen.
Ingen fortalte meg at nissen ikke fantes. (og ta det med ro, jeg er fullstendig klar over at ikke eksisterer i dag ;))
Men hva svarer jeg, når spørsmålet kommer fra mine barn.
Mamma, finnes egentlig nissen?
Svaret mitt er enkelt, jeg svarer det jeg selv fikk som svar som barn:
Han finnes for de som tror på han.
 
 

Lar du dine barn tro på julenissen?
Og hva svarer du, om barna spør deg om Julenissen virkelig finnes?