Også er du Langemann mamma…
Mamma…
Neeei.. Mamma, Langemann går sånn, se på meg nå mamma.
Han trasker bestemt over stuegulvet, fjæra i Sabeltannhatten flagrer.
Han snur seg, ser på meg med et ventende blikk.
Også du! sier han.
Hva da?
Åååå mamma, du er jo Langemann!
Det er håpløst, rett og slett håpløst.
Dette er noe av det verste jeg vet rett og slett.
Jeg klarer IKKE leke.
Men der stod jeg altså, midt på stuegulvet, i fullt kostyme, prøver å følge instruksene til en fireåring, så jeg går slik som Langemann gjør. Han er jo tross alt Sabeltanns høyre hånd.
Det gjør nesten vondt, når jeg prøver. For jeg prøver så godt jeg kan, å tro du meg. Men om jeg har det gøy? NEI 😉
Det er ikke bare disse rollelekene som jeg ikke synes noe om.
Igrunnen ser det ut til at alle barnas favorittaktiviteter er noe som overhodet ikke sammenkobles med gøy for min del.
La meg gi deg noen eksempler:
Å huske, alle mine tre barn ELSKER den dinglende sitteflaten.
De kan huske i evigheter, fram og tilbake, fram og tilbake. Ja, mellomste har til og med sovnet i en huske.
Dytt a mamma, dyyyyt. Unga har tidenes tid,
mens jeg…
ZZZZZZzzzzzZZZZZ
Mens vi er på lekeplassen, la oss snakke om sandkassen.
Minsta er glad i denne kassen, full av sand. Kan sitte i timesvis. Men aller helst.. skal jeg sitte ved siden av.
Sitte nina (siden av) meg mammaaa?
Komma maaamaaa.. Sitte her.
Er jo ikke stort jeg trenger å gjøre der, kjøre litt bil, bidra med et spadetak eller to. Skryte litt av sandsuppen og smake på muffinsene som kommer servert på en seng av løvetannblader.
Men jeg føler meg jo elendig der jeg sitter, burde ikke en mamma storkose seg i sådan stund?
Barna har jo the time of their life. Koser seg, null bekymringer.
Mens jeg sitter der og tenker på absolutt alt annet, ja jeg må innrømme at om jeg kan velge mellom legobygging eller rollelek i dukkestua, så frister til og med bretting av tøy mer.
Klart de merker det, når mor mister fokus og er langt inn i middagsplanlegging og ommøblerer stua i hodet mens hun er Langemann.
Jeg faller jo ut, selvfølgelig gjør jeg det.
Det er da det er godt å ha en leken og vanvittig barnslig pappa.
En som baser i snøen, som konkurrerer om å bygge det høyeste duplotårnet, som løper rundt i stua og prater flytende piratsk.
Som ligger på gulvet og kjører bil med de proffeste billyder og som setter stemmen i fistel for å prate som den vakreste prinsesse.
Han redder samvittigheten min.
Det finnes faktisk ikke en stund i hverdagen som er vakrere for meg enn når jeg står over kasserollene og hører barnelatter og pappabrøl. Og jeg gløtter rundt hjørnet og ser pappaen omkranset av ungeflokken, at minsta klapper iherdig og ser på pappas høye duplotårn, eller når de alle fire kommer krabbende og leker at stua er den djupeste jungel med farer bak hver en stol og pute.
Jeg er ingen lekemamma, men jeg er ganske mye annet mamma.
Jeg liker å lese, lage tullete stemmer og dra barna inn i historiens verden.Jeg kan sette meg ned og tegne og male, sammen lager vi de utroligste ting, klipper og limer, og samtalen går lett.
Og så har jeg et fang å sitte på, en armkrok å ligge i og en kos å gi. Ja for kose, DET er jeg god på det.
Trøste, klemme og bare holde en hand om det trengs.
Jeg er så absolutt der for mine barn, bare ikke i lekekroken. 😉
Hva med deg? Er du en lekemamma?
Eller har du en leken pappa i hus som berger samvittigheten din?
Vi har det heeelt likt her i huset. Jeg synes det er litt kjedelig mens pappa’n ligger på gulvet og brøler og leker med lillemann:) Deilig med en sånn pappa<3
Jeg kjenner meg så igjen, men det er veldig opp og ned. Jeg kan gjerne bygge Lego og leke syk lillesøster til tider, elsker å kle meg ut å tulle med hekse eller klovner stemme.. Men gi meg heller, klippe,lime,bake aktiviteter da stor koser jeg meg virkelig. Mannen er til gjengjeld utrolig leken og herjer med barna støtt og stadig. Lager kule lyder og finner på rare leker og sanger. Han er elsker og herje med de og gjerne med barna som er på besøk også. Men heldigvis så utfyller vi hverandre:)
Som å lese om meg og min mann
Godt å høre vi er flere.
Ja det er rett og slett fantastisk!
Hehe, dette var som å lese om meg å min kjære;D
He he herlig å høre 🙂
Ja heldigvis utfyller man hverandre. Det er jeg JAMMEN glad for.
Åhh, så godt å se at det ikke bare er meg! Her hjemme er det akkurat på samme viset 😉
Akkurat sånn vi har det!
Puh. Det var som jeg skulle skrevet det selv. Jeg sitter gjerne med spill, puslespill, perling og slikt. Men rollespill…. Og lekeplasser…. Gaaahhh. Fikser det dårlig. Her i huser har vi også en pappa som gjerne trår til på sånt noe.
Jeg blir alltid kasta ut av leken, jeg leker aldri rett! Men de gir aldri opp! Det hadde vært moro om mamma var inni hodet dems og visste hva den og den figuren skulle gjøre akkurat da. Jeg skjønner jo det, husker det jo fra da jeg var liten. Rolleleken bergtok meg til jeg var 12 år.. Men de har en pappa som jobber i barnehage og han vet jo hva man skal gjøre og når. Han vet å starte en lek og når han skal trekke seg tilbake. Han er perfekt! Ellers kan vi leke alle sammen når barna skjønner at det ikke er bare på deres premisser. Men jeg liker best å være fanget å sitte på, samtalepartner eller lærer i kunst og håndverk. Dessuten er jeg flink og tålmodig til å lese. Og lager kanskje litt for mye tullelyder (etter 6 år er det jammen ut!), så da tar vel pappa over på det og. Han som raser gjennom bøkene uten tenkepause eller lyder :p
Kan signere alt du skriver? godt å høre det er flere?
Vi har det akkurat sånn! Pappaen her har bare gått å venta og venta på at gutten skulle bli stor nok til at de kan bygge lego sammen, og han er fantastisk flink til å leke alt mulig 😀