Det er flere ganger, oftere enn man skulle tro, at jeg må klype meg meg selv litt i armen.

Det er de små øyeblikkene, som plutselig gir meg en realitycheck.
Som i det jeg åpner bildøren og slipper hele flokken fri en solfin høstdag og alle er klare for en dag i skogen.

Eller når jeg plutselig blir begravd av små soldater i det jeg setter meg i sofaen for en liten fem minutter.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Eller når hele flokken sitter inntullet i håndklær nydusjet for kvelden og klare for kveldsmat.

Alle disse fire små, herlige, ærlige og ekte, er jeg mamma til.
Lever jeg drømmen?

Svaret er enkelt, nei.

Jeg har aldri drømt om en stor familie, igrunnen slet jeg litt med å i det heletatt forholde meg til begrepet.
Familie var bare et ord, jeg hadde lite forhold til det.

Oppvokst som frøken midt i mellom, en ung mamma og pappa som skilte lag før jeg var året og etterhvert etablerte nye forhold og bygde nye familier med meg midt i mellom.

For all del, vondt hadde jeg det ikke, men hjemme var jeg ingensteder, og det er viktig å føle seg hjemme.

Men så skulle jeg møte mannen i mitt liv, som med seg hadde familie med stor F. Du vet en slik familie som er flink til å samles, både med og uten grunn. Familie som feirer det som feires kan. Som møtes hver sommer, ikke bare snakker om det.

Som inviterer til juleselskaper, påskelunsjer og drar på turer ut i verden sammen.

For han var familie alt.

Jeg skjønte fort jeg hadde mye å lære.

Jeg møtte han 17 år ung, forlot det jeg prøvde å kalle hjem, klar for å utforske livet med han.
Det tok ikke lange tiden, før vi følte at noe manglet, vi var klare.

20 år ung ventet jeg mitt første barn, jeg var klar, vi var klar.
Jeg var klar, men livende redd, hadde jeg det som skulle til for å danne en familie?
Som dere vet, reisen var tøff.

Og den ble humpete, ordentlig humpete.
Jeg lever langt ifra drømmen, jeg har aldri drømt om mange barn (som de fleste vil kalle fire små for)
Men ettersom ungeflokken har vokst, har hjertet, sjelen og selvfølelsen også vokst.

Jeg har aldri vært sikrere. Selv om mange gjør sitt for å gjøre meg, oss, usikre. Vi følger ingen normal, vi er ikke a4, vi har tatt imot det vi har fått, og gjort det beste ut av det.

Mange har meninger, om hvordan vi lever livet, valgene vi har tatt og konsekvensene.
Noen mener konsekvensene er negative, andre postive, noen mener det er galskap, andre misunner oss.
Noen mener vi er egoistiske, andre beundrer oss.
Men mange kan mene så mangt, det er jeg som lever mitt liv..
Jeg lever ikke drømmen, jeg lever livet, selveste LIVET.

Jeg er midt i liv, omringet av liv, liv jeg selv har skapt.
Liv jeg får se vokse, liv som skaper bånd, liv som sammen danner en familie.

Det er så klisje å si, men jeg er rik.
Barna har kanskje ikke forandret meg, men det har gjort meg mer bevist.
Mer bevist på meg selv, og ikke minst hva som egentlig er viktig.

Hva som er verdt å stoppe opp å titte på, føle på, lytte til. Bruke min tid på.

Jeg lever ikke drømmen, jeg lever livet…
Og det sammen med den fineste gjengen jeg vet om.

MIN familie <3