Det er morgen.
Det er ingen tvil.
Ikke fordi solen skinner og fuglene kvitrer.
Nei, fordi det høres tassende barneføtter, kaffetrakter, latter, gråt og masse masse skravling.
Jeg og minstemann ligger i senga enda.
Jeg er lysvåken, minstemann er i gang med våkningsprossesen, som tar sin tid etter nattesøvnen.
Det er godt å ligge slik å høre på familiens huslyder.
Så plutselig.
BÆNG!
Døra smeller opp, en ivrig pust høres etterfulgt av små løpende ben.
Heeeeei Jonataaaaaaan…
Det er lillesøster som kommer, hun klamrer seg fast i lakenet og klatrer helt opp til oss i sengen.
Er han våken?
snart sier jeg midt i en gjesp.
Heeei lillebrooooor sier hun forsiktig med ansiktet så nærme hans som hun bare klarer.
Jeg er storesøster din..husker du meg?
Det er herlig å se, hun er helt fortapt i det lille vesenet som ligger der å lager gryntelyder og prøver å få opp øyelokkene.
Nå er han er, sier hun mens hun stryker forsiktig på hånda hans.
Ja nå er han her med oss.
Han skal ikke tilbake igjen, sier hun med en skeptisk mine over ansiktet.
Tilbake?
Tilbake i magen din.
Hun løfter dyna for å vise hvor hun mener.
Nei nå skal lillebror være her med oss.
Jaaaa sier hun og ler med lettelse.
Han vil bli stor og leke med meg han.
Ja, lillebror blir større for hver dag som går, se hvor stor han er blitt bare på en måned sier jeg og løfter av han dynen.
Oj, ja kjempestor.
Ja og snart blir han like stor som deg kanskje?
Jaaaa lillebror skal bli kjempestor han.
Ja det skal han.
Sånn kjempe kjempe stor sier hun med stoooore øyne og utstrakte hender.
Ja det skal han kanskje.
Jaaaa sier hun og tenker.
Det blir helt stille en stund, hun titter ned i gulvet.
også, setter hun øynene i meg, de lyser opp.
Lillebror skal bli stor han, kjempe stor.
Like stor som en HØNE!
