Nei, men vent litt da….. mamma skal bare…
Jeg vet ikke hvor mange ganger du hører det iløpet av en dag lille venn.
Vi mammaer (og pappaer og alle andre voksne) Har MYE vi “må bare”.
Mye vi må, mye vi vil, ikke vil, burde, skal, ja rett og slett mye.
Og jeg ser at det ikke er lett å være liten midt oppi alt MYE.
Dagene går fort, barnehage, middag, lek, barnetv og leggetid.
Det er ikke rart du prøver å stjele mammas opperksomhet vekk ifra alt annet.
Jeg lærte i dag, på den harde måten.
Jeg stod midt oppi alt jeg burde, ville og ikke ville. Tenkte overhode ikke klart.
Og lørdagen som skulle bli en kosedag hadde blitt en dag med svette i mammas panne og tårer på dine kinn.
Gjentatte ganger hadde du forsøkt å få mammas oppmerksomhet, kom da mamma, kom..
Men mamma måtte bare.
Du forsvant, ble borte en stund, også kom du tilbake.
Kom da mamma, kom…
Nei nå må du høre, mamma skal BARE..
Du forsvant igjen…
Så begynte du å rope fra avstand, mamma kooooom.
Nei NÅ holder det med maset, mamma er OPPTATT.
Det ble stille…
Helt stille, og tilslutt hørte jeg tårene trille.
Skuffet og oppgitt, såret og lei.
Du tar i et ekstra tak i setter igang den virkelige sirena.
Den du vet skjærer både i ører, marg og hjertet.
Og jeg kaster fra meg skrubbekosten, jepp for det var det jeg drev med, vasket vasken. Det var vasken jeg bare “måtte” stå å gnukke på i 30 minutter.
Jeg stampet rundt hjørnet. oppgitt og lei.
Jeg puster inn dypt og setter på grovstemmen, Nå holder det…
Jeg kommer inn på stua,
Midt i alt kaos får jeg se det fineste bord, pyntet med lys (batteridrevet) og den flotteste lekemat bare en 2 åring kan finne.
Et fat til mamma og et til veslemor.
Jeg har fått muffins allerede.
Du står med ryggen til og gråter, kaster en og en lekemat på gulvet.
Du har fått NOK.
Mamma er umulig å få kontakt med, nå har du gitt opp.
Jeg setter meg forsiktig ned i sofaen, kremter smått og smatter litt på muffinsen.
Mmmmmmm, den var jammen god.
Du gløtter så vidt opp, men jeg ser smilet glimter til.
Å har du litt kaffe og eller.
Jaaa sier du, og ser på meg mens øya lyser opp,
sefføggelig mamma, masse kaffe.
Takk lille venn,
For at du holder ut med oss voksne, som “bare må”.
Vi vokser i rollen som forelder, slik som du vokser som menneske, hver eneste dag.
Ja du vokser så fort at det nesten er vanskelig å holde følge.
Plutselig står du der og er stor.
Du holder verdiene på plass, viser oss hva som EGENTLIG er meningen med alt.
Hva som EGENTLIG er viktig.
Vi voksne vil alltid ha ting vi må, bare vent, du kommer dit selv.
Men lille venn, ikke glem det som er viktig.
Ikke glem at det aller beste i livet kan noen ganger være en møkkete vask
og risgrøt til kvelds med en alldeles nydelig 2 åring.
En skjønn tankevekker som fremkalte blanke øyne…..
Takk skal du ha 🙂 Tørker tårer og gir deg en god klem.
En skikkelig wake-up call det her, selv om jeg vet det så inderlig godt fra før! Jeg tørker tårer og LOVER meg selv, og barna mine, at jeg nå skal være mer tilstedet og bedrive tiden med det aller viktigste i livet❤️ Plutselig er de store, og hvem ser seg tilbake og tenker at man burde gjort mer husarbeid mens barna var små?! Klem
Å, snufs.. Fint skrevet, en god tankevekker!
Nydelig skrevet. Tårene triller og minner meg på å nyte nuet. Være tilstede her og nå! Og husarbeidet, ja det er der i morgen også…
Fantastisk skrevet! Og kjente meg godt igjen… 🙂
Takk for påminnelsen og den ærlige historien du deler. En liten tankevekker for de fleste av oss.
Takk 🙂
Så viktig ♡
*klump i halsen*
Stikk i hjertet og tårevått kinn, du satte ord på en følelse jeg har hatt helt siden jeg gikk tilbake til 100% stilling.
Ingen god følelse, men det hjelper å være bevist 🙂
Fantastisk! Midt i blinken! Takk 🙂
Den følelsen kjenner nok de fleste på daglig – men du har så rett i at vi må være den bevisst! I dag tidlig startet morgenen litt tidlig for tre-åringen, men jeg sto opp og gikk ned sammen med ham – og tenkte egentlig å ta det litt rolig på sofaen imens han lekte litt med tog og traktor og barne-tv durte i bakgrunnen. Men da han kom bort til meg og spurte “mamma, kam vi leke sammen, vær sååå snill”, da var det bare å hive seg rundt – fordi det så lett blir til “skal bare, må bare” ellers i uka…og det føltes godt! ? …og i ettermiddag kom “belønningen” da han for første gang sa “jeg elsker deg, mamma” ?? Du setter ord på så mye av det så mange av oss kjenner oss igjen i – og i dag var det skikkelig tankevekker – og ja, det ble en temmelig våt øyekrok her på sengekanten… Kos deg med snuppis, dagene går så fort… Klem fra en annen “Albert Åberg-mamma” ?
Unnskyld at jeg sier det men dette er et av mange innlegg jeg for tiden ser liten vits i å publisere. Hvorfor? En grunn kan være, som så mange har påpekt, dette kjenner vi alle så godt fra før. Alle vet dette. Men samtidig må vi få god samvittighet ved poste og like og nikke seg enig. Bekjenne sine synder til den store internetpresten. Hva gjør det egentlig for barna? For min del gir det meg egentlig bare enda mer dårlig samvitighet og gjør dagen dårligere. Jeg gjør alt jeg kan. Hele tiden. Men det er ikke tre stykker av meg. Noen må bare vente.
Takk for at du tok deg tid til en kommentar på bloggen Rune.
Jeg er litt enig og litt uenig med deg.
Som snart firebarnsmamma er jeg helt enig i det du sier, noen bare må vente.
Innlegget er ikke skrevet for å gi dårlig samvittighet men for å gi en liten pekepinn på hvordan man prioriterer.
At det skal gi deg enda mer dårlig samvittighet er ikke min hensikt.
Men derimot å fortelle deg at det er helt normalt å stresse og overse de små tingene.
Og gi deg en liten dult og si at noen ganger..bør man kanskje tenke over hvordan man prioriterer.