Noen ganger må jeg virkelig tenke etter.
Og noen ganger, kommer jeg ikke på noen god grunn eller årsak uansett hvor godt jeg tenker etter.
Øyeblikkene varer heldigvis ikke lenge, og de kommer ikke ofte..
Men de er der, og de kommer, igjen..og igjen.
Spesielt etter de værste dagene.
Du vet, de dagene som starter med krangling før du i det heletatt har veltet den døsige kroppen ut av dyna.
De dagene hvor du må være fredsmekler, superhelt, kokk, sykepleier, hobbypsykolog og tryllekunstner samtidig.
De dagene hvor alt er rotete, møkkete, kaotisk, uendelig og slitsomt.
De dagene hvor du må sette 100% av deg selv tilside og gjøre alt du orker, kan og makter for at alle andre skal ha det bra.
De er de dagene jeg virkelig må tenke etter.
Hvorfor ble jeg egentlig mamma?
Hva var det som gjorde at jeg ville dette? Sette mye, ja til tider alt av meg selv tilside.
Ja for det er faktisk slik.
Noen ganger har både mine planer, drømmer og ønsker måtte vike.
Men om jeg sier det til noen?
At jeg er sliten, oppgitt, sliten av mine egne barn?
Aldri.
Nei, det er her mammafasaden kommer opp.
Jeg har selv valgt dette, sier jeg ofte til meg selv. På de værste dagene, hvor jeg har mest lyst til å bare pakke kofferten og reise.
De dagene jeg nesten brekker meg når jeg hører Maaammaaaaaa..
Men det er mye jeg selv har valgt her i livet, mannen, huset, jobben, venner.
De klager jeg jo både til og over.
Innimellom er mannen en skikkelig dritt, og jeg klager og syter til venniner, noen ganger er sjefen en real møkkamann, jeg jeg spyr ut både galle og gruff til mannen og familie om det.
men barna….
Nei.
Hvilken mamma er jeg, dersom jeg blir sliten av mine egne barn?
Eller det værste, lei av de?
Mitt blod, mine kjæreste?
Nei, den dagen jeg står og gråter over skittentøyshaugen,
da gråter jeg stille tårer som jeg holder for meg selv, ingen får hverken galle og gruff fra meg da.
Tårene tørker jeg før jeg forlater vaskerommet og trer på meg den trange ekle mammafasaden på vei opp trappen.
Kanskje sprekker jeg ovenfor barna, roper og smeller litt, glefser her og der. Men innrømme at jeg er sliten og lei av mine egne barn?
Aldri.
Hva er det med oss? Som gjør at vi plutselig skal være superhelter og maskiner når det kommer til mammarollen.
Jeg har tre barn,
Tre vakre, gode, snille barn.
Jeg har aldri angret, sånn ordentlig…
Tre barn har gjort meg sterkere, klokere, snillere, varmere, tøffere og uendelig stolt.
Men det å være mamma har også gjort meg sliten, utmattet, motløs, skuffet, såret og veldig veldig ensom.
Ensom med de tunge følelsene,
Ensom med de ærlige følelsene.
Innimellom lengter jeg tilbake til den tiden før jeg ble mamma.
Om den var bedre?
Vell det vet jeg ikke, men den var annerledes.
Det jeg savner aller mest er det at jeg ikke måtte finne hverken en god grunn eller årsak til å prioritere meg selv.
Jeg måtte på ingen måte forsvare hvorfor akkurat jeg skulle gjøre noe bare jeg hadde lyst og ønske om.
Nå, lar jeg meg selv drukne i mine tre barn.
Egentid må vente, og kommer den, må den forsvares og begrunnes med flere punkter.
Når beslutet jeg, at jeg ikke er så viktig lenger?
Når det faktisk er slik at jeg aldri har vært så viktig som jeg er nå?
I dag er jeg et forbilde, en omsorgsperson, en mamma.
Det er nå jeg burde prioritere meg.
Jeg kaster den fra meg, her og nå.
Mammafasaden er av.
Vet du hva,
Til tider er jeg DRITTLEI mine egne barn,
Til tider sliter de meg ut, gjør meg så sint som ingen andre kan,
Frustrert, lei og oppgitt.
De jeg elsker aller mest på denne jord, de som gjør meg uendelig stolt og uendelig rik.
Noen ganger skulle jeg ønske at de bare kunne la meg være i fred,
gå unna, så jeg får gå den veien jeg egentlig vil gå.
Jeg er ikke bare Mamma, jeg er også Nina.
Jeg er bare meg,
ingen superhelt(inne), tryllekunstner eller kokk.
Men jeg gjør mitt aller beste.
Og det er bra nok.
Det er ikke lenge siden jeg måtte analysere egne tanker, for jeg følte meg helt dyster og forferdelig. Jeg gikk og tenkte hele dagen, hver dag, i flere dager på den tiden før jeg møtte mannen min og vi fikk de to skjønne småttrollene våre.
Jeg skjønte til og begynne med ikke hvorfor jeg tenkte så tilbake til den tiden. Hva som var så spesielt da? Jeg begynte å bli redd for at jeg kanskje var lei mannen. Eller barna?? Enn om jeg ikke ville mer? Enn om det ble slutt? Men det var liksom ikke helt dit tankene ville heller. Det handlet ikke om mannen, og heller ikke om barna. Jeg elsker jo dem over alt på jord. Det hele handlet rett og slett kun om meg! Det måtte en del tankeanalyseringer og noen venninnesamtaler til. Så skjønte jeg at jeg egentlig bare savnet meg selv fra den tiden. Ikke selve livet som fattig student, singel og ensom i en stor by, men rett og slett meg!!! Et eget individ uten ansvar for noen andre. Jeg savnet kroppen min, tiden min og friheten min. Det er tross alt tolv kilo siden, myyye tid og frihet.
Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om det, det å bli sliten. Det er godt å få det bekreftet at vi er mange som innimellom tenker slik. At vi er flere som får stunder med en skikkelig klaustrofobisk følelse når de små kommer for å kose med ører og hender for n’te gang den dagen, selv om det som oftest bare er koselig. Det er godt å kunne lese slike blogginnlegg som dine og tenke “takk og lov, jeg er ikke alene om å føle meg som en skuespiller til tider”. Men det er heldigvis som du sier, det er til tider. Det er ikke alltid. Det er jo ikke sånn at man vil tilbake dit man var heller. 🙂
Takk for at du er så ærlig. Tror ikke det er så dumt å la fasaden falle i ny og ne. 🙂
Takk for så mange gode og ærlige blogginnlegg. Denne trengte jeg å lese akkurat i dag..:)
Takk for denne, spesielt i dag! I dag er jeg syk på 7.dagen, samboeren har ligget pal med høy feber et par dager og alle tre ungene har vært av og på-syke i over en uke. I løpet av sykdomsuka har jeg kjørt unger i barnehagen, laget middag, handlet, vasket klær, måkt snø, lekt, trøstet, sunget og kost. Jeg er totalt utslitt av å ikke få lov til å ta vare på meg selv og bli frisk, men hele tiden sette meg selv til side og gjøre alt for barna. Og selvfølgelig gjør jeg det, det er bare det at i dag kjente jeg litt på den “stakkars meg”-følelsen og knakk litt sammen.
Jeg har lyst til å sende et brev til alle par der ute uten unger og si; “DU, du som synes så synd på deg selv når du er syk og må ligge i senga di hele dagen. Nyt det!!! For gudene skal vite at det hadde jeg gjort om jeg visste hvor ille dette føles!”
Ikke helt enig. Syns dette temaet er oppe rett som det er, både i blogger og i private samtaler. Men gratulerer med å miste fasaden – vi trenger å anerkjenne følelser og ta oss litt egentid. Og om 20 år har vi så mye egentid at vi savner småbarnsperioden mer enn vi i dag savner singeltiden…..
Takk skal du ha 🙂
Du er ikke alene 🙂
Bra skrevet. Jeg er mor til 3 små unger. Og stemor til ei litt større prinsesse.
I natt har jeg sovet dårlig pga alle ungene utenom eldste gutten min skulle sove sammen med oss. Jeg er syk. Vondt i kroppen. Halsen. Hodet. Og kjempesliten. Mannen min er på jobb Og jeg må innrømme at det var mye lettere å være syk før jeg fikk barn.
Nå må jeg lage mat. Bytte bleier. Tørke rumper. Rydde på og av bordet. Vaske klær og rydde. Og. Ja være mamma alikevel. De trenger meg like mye i dag som alle andre dager.
Så må jeg bare vente med å være syk til ungene har lagt seg.
Jeg elsker ungene høyere enn livet. Men jammen kan de skvise ut alt av livsgnist jeg har innimellom.
Godt å vite at jeg ikke er alene.
Takk for at du setter ord på tanker vi alle tenker til tider.
Åh! Et sånt innlegg har jeg lett etter. Tusen takk for at du setter ord på så vanskelige følelser, ble sittende med tårer i øynene her nå.
Sender over en god klem 🙂
Googlet sliten og lei mamma, så fikk jeg denne teksten.. tusen takk sier jeg bare.. dette trengte jeg virkelig å lese i dag.. merket jeg ble litt lettet for nikke føle meg helt alene med tankene og væremåten..
En god klem til deg .